Psykiatriens tolkning av norsk lov

Man skulle anta at en pasient som etter noen uker har blitt stabilisert, for eksempel i en psykiatrisk institusjon, ikke lenger kvalifiserer seg til tvangsbehandling. Dette er slett ikke alltid tilfellet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Dag Coucheron, psykiater
DET FØLGENDE grunner seg på minst 15 selvopplevde hendelser de siste fem årene der pasienter enten har blitt tvangsinnlagt eller tvangsmedisinert - til tross for at de ikke er psykotiske. Begrepet psykotisk er da brukt i den samme mening som for eksempel i diagnosemanualen ICD10 23.0: «Åpenbare hallusinasjoner, vrangforestillinger og sansebedrag».
Man finner ikke sjelden at begrepet psykose ikke ser ut til å bli brukt på denne måten, idet mange tvangsinnlagte ikke fremviser tegn på hallusinasjoner, vrangforestillinger eller sansebedrag.
Det skal bemerkes at det ser ut til at mange mener det er tilstrekkelig å hevde at pasienten kan tvangsinnlegges på bakgrunn av få, eller tvilsomme, vrangforestillinger. Spørsmålet blir da om man kan kalle det en vrangforestilling å mene at man kan kommunisere med engler eller at Norge befinner seg i en ideologisk krig.
LOVHJEMMEL? I praksis ser det ut at det i stor grad vil bli opp til sammenhengen disse begrepene blir benyttet i, som bestemmer hvorvidt man vil lande på at en forestilling om et symptom er psykotisk eller ikke. Videre virker det som at tvangsbehandling legitimeres når man tror pasienten vil kunne profitere på tvangsbehandling selv om pasienten ikke viser tegn på psykose.
Det er imidlertid et litt annet spørsmål som også bør påkalle samfunnets interesse: Når en pasient som tidligere er bedømt som psykotisk og som tilfriskner, det vil si ikke lenger er psykotisk etter noen tids opphold på en psykiatrisk institusjon der han eller hun har mottatt antipsykotisk medikasjon, har man da lovhjemmel for å holde pasienten på tvang?
Ifølge psykisk helsevern-loven kreves det en «aktiv psykose» for å bruke tvangstiltak. Etter hva jeg kan forstå, er det da ulovlig å holde pasienten på tvang når pasienten ikke er psykotisk. Dette er mange avdelinger uenige i og hevder at pasienten fremdeles lider av en «alvorlig psykisk lidelse» (psykose) selv om symptomer på slik sykdom ikke finnes. Man ignorerer altså kravet om at det skal dreie seg om en aktiv prosess.
IGNORERER KRAVET. Det argumenteres videre for at årsaken til at pasienten ikke er psykotisk, er bruken av antipsykotisk medisinering. Her støter vi på det eldgamle prinsippet «post eller propter» (etterpå eller fordi). Er det sikkert at en forandring i pasientens mentale tilstand skyldes en medisinering fordi forandringen (bedringen) skjer etter at pasienten har mottatt medikasjon? Er det sikkert, eller svært sannsynlig, at forandringen skyldes medisineringen?
Uansett om det kan finnes sannhetsbevis for påstanden, og uansett erfaring, kan man i Norge i dag holde pasienten på tvang svært lenge, kanskje resten av livet, fordi man antar at pasienten vil bli psykotisk om tvangen opphører. Dessuten blir altså kravet om en aktiv psykose ignorert.
PRAKSIS. Etter lovens ordlyd, og slik den tilsynelatende er ment å fungere, skulle man anta at en pasient som etter noen uker har blitt stabilisert, for eksempel i en psykiatrisk institusjon, ikke lenger kvalifiserer seg til tvangsbehandling. Dette er slett ikke alltid tilfellet. Hvis pasienten klager til kontrollkommisjonen, vil denne som oftest følge sykehusets holdning. Det samme skjer hvis man klager til fylkesnemnda. Her stanser ofte prosessen.
Det ligger nært å anta at overveielser som her er nevnt, ligger til grunn for det store antallet tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer vi ofte opplever i Norge i dag, trass i at sentrale helsemyndigheter gjentatte ganger har advart mot overdreven bruk av tvang i norsk psykiatri.
Likevel fortsetter en, etter min oppfatning, ulovlig handling i relativt stor utstrekning i Norge. Hvorfor er det slik - og hva kan vi helsepersonell gjøre for å bringe praksis i samsvar med loven?
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2012

Powered by Labrador CMS