Kostnader for ekstra leveår: Forskjell på eldre og yngre

Hva er et menneskeliv verdt? Dette er et sentralt spørsmål for helsemyndigheter, fagfolk, økonomer og politikere, og det helseøkonomiske begrepet kvalitetsjustert leveår (QALY) benyttes ved effektvurderinger av helsetjenestetiltak og forebyggende virksomhet.

Som grunnlag antas det at ett leveår med plager, sykdom eller funksjonshemninger i varierende grad, har redusert kvalitet i forhold til ett leveår uten tilsvarende problemer.
- Viktig å snakke om dette
QALY-diskusjonen er blant annet viktig ved spørsmål om livsforlengende behandling hos kreftpasienter: 

- Når det gjelder livsforlengende behandling i livets sluttfase - særlig for eldre - mener jeg at for mye av medisinen er preget av den tekniske innsatsen, og mindre anerkjennelsen av at et langt liv går mot slutten. Jeg tror det er viktig å snakke om dette: Hvis befolkningen tror at hvis det å være på sykehus alltid betyr at man skal ha en innsats som forlenger livet - og helsepersonellet tror at dette er det folk forventer - kommer vi feil av sted, sier direktør Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet til Dagens Medisin.
- Jeg tror det foregår en del behandling på norske sykehus som vi kunne ha latt være. Mange eldre pasienter vil være tjent med god omsorg, lindring og fokus på verdighet i livets siste fase. Det stiller seg annerledes når det gjelder yngre mennesker, folk som ikke har levd livet sitt. For personer i 30- eller i 40-årene som får en kreftsykdom, skjønner jeg at fire måneders forlenget liv - gitt god livskvalitet -  kan oppleves som viktig. Men også for disse pasientene er det grenser for hvor stor innsats et samfunn kan sette inn.
Nei til én terskelverdi
- Det har tidligere vært snakket om 400.000-500.000 kroner for et kvalitetsjustert leveår, blant annet på et kreftseminar Dagens Medisin avholdt i 2010. Hvordan ser du på dette nå?
- Vi har drøftet grundig om vi bør ha en terskelverdi i norsk helsetjeneste. Britene har det. De har om lag 400.000 som sin terskelverdi. Finansdepartementet har en veileder som gir råd til andre sektorer om hvor store investeringer som er riktige for å unngå ulykker med dødsfall. Der brukes 425.000 kroner som den anbefalte verdsettingen av å vinne et leveår gjennom for eksempel trafikksikkerhetsarbeidet. I praksis er det slik at også det norske Rådet for kvalitet og prioritering i helsetjenesten har lagt seg i en størrelsesorden på en halv million kroner når vi har behandlet bruk og ikke-bruk av legemidler i norsk helsetjeneste. Likevel er vi tilbakeholdne med å etablere en terskelverdi. En viktig årsak er at dataene som brukes i disse helseøkonomiske analysene ofte er usikre. Helseøkonomiske analyser gir et skinn av å vise eksakte svar. Men når dataene som inngår i regnestykkene er usikre, så vil også svarene være usikre.
- Kan være et tema i prioriteringsrådet
- Du er en talsmann for at vi trenger mer prioritering i helsetjenesten. Å si nei til en terskelverdi, er vel det samme som ikke å prioritere?
- Nei. Om vi sier ja eller nei, er ikke avhengig av om vi har en terskelverdi eller ikke. Men kanskje trenger vi å etablere et spenn for å gi råd om når vi mener det skal gjennomføres nasjonale vurderinger av bruken av nye tiltak i helsetjenesten. Dette kan være et tema for drøfting i prioriteringsrådet. Jeg kan antyde at et aktuelt spenn i dag vil kunne være i størrelsesorden 300.000-800.000 kroner.
Prioriteringsforskriften
- Kan man da bruke «mennesker som har levd et liv» versus «mennesker som ikke har levd et liv»?
- Jeg mener man skal bruke kriteriene i prioriteringsforskriften, og alle andre skjønnsmessige vurderinger som er relevante i den konkrete situasjonen til å treffe en klok beslutning for det aktuelle tiltaket, herundet graden av usikkerhet. Jo større usikkerhet, jo mer naturlig vil det være med tilbakeholdenhet og vente på nye data før man innfører et tiltak. Alder er i seg selv ikke et kriterium etter prioriteringsforskriften. Potensialet i vunne leveår for en ungdom som helbredes for en alvorlig sykdom, er imidlertid helt annerledes enn for en person som uansett nærmer seg livets slutt.
- Jeg er også tilhenger av at vi har nasjonale vurderinger av kostbar ny teknologi. Det vil bidra til at pasientene får et mer likeverdig tilbud.
En nasjonal oppgave
- Hvordan skal intervallet tas i bruk, er dette en oppgave for nasjonale helsemyndigheter?
- Det er en oppgave for nasjonale helsemyndigheter å bidra til at vi får systemer som sikrer at vi kan ha forsvarlige og samtidig effektive prosesser for å vurdere hvilken ny teknologi som skal tas i bruk. For særlig kostbar teknologi, bør også vurderingene gjøres slik at de kan inngå i nasjonale retningslinjer. En vurdering av de helseøkonomiske sidene av ny teknologi inngår i dette. Også i fremtiden vil vi ta i bruk viktig og kostnadseffektiv ny teknologi, men være tilbakeholden med særlig kostbar teknologi som har begrenset effekt for pasientene.
Dagens Medisin 07/2012