En dårlig start for samhandling

Anne Grethe Olsen, seniorrådgiver i Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST)/UNN
Bernt Stueland, fastlege og praksiskoordinator NST/ UNN
1. JANUAR trådte samhandlingsreformen i kraft med ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, ny folkehelselov og dertil hørende forskrifter. Samtidig foreligger det en revidert utgave av «Forskrift om fastlegeordningen i kommunene» (fastlegeforskriften). Den ligger nå ute til høring med høringsfrist 22. mars.
Fastlegeforskriften legger opp til at kommunene skal styre fastlegenes virksomhet ved skjerpet kontroll og økonomiske sanksjoner, og at fastlegene skal pålegges enda flere arbeidsoppgaver enn de allerede har.
STORT AVTALEARBEID. I samhandlingsreformen pålegges helseforetakene og kommunene å samhandle bedre slik at pasientene får best mulig behandling på rett nivå i systemet. Det er lagt klare føringer om at kommunene skal overta noe av den behandlingen og oppfølgingen som helseforetakene i dag har ansvaret for. Høsten 2011 startet forhandlingsarbeidet som hittil har resultert i en overordnet avtale og fire «tjenesteavtaler» mellom hver enkelt kommune og nærmeste helseforetak. Arbeidet fortsetter nå med de resterende syv tjenesteavtalene. Fra 1. juli skal elleve tjenesteavtaler være på plass i alle landets kommuner og helseforetak.
Det er et stort avtalearbeid som kommunene og helseforetakene nå er i gang med. De nye «tjenesteavtalene» legger opp til at det skal være god informasjonsflyt mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, at det skal skje en kompetanseoverføring mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, at man skal ha mulighet for møteplasser mellom helsepersonell som jobber nær pasientene  - og at det skal legges til rette for god samhandling om pasientene på alle nivåer i helsetjenesten.
TVANG OG BØTER. Vil fastlegeforskriften gjøre det lettere for kommunene å framforhandle og overholde tjenesteavtalene med helseforetakene? Vil den frigjøre tid hos fastlegene, slik at mer tid blir avsatt til samhandling, behandling og oppfølging av de pasientene som trenger det mest? Svarene på disse spørsmålene er med stor sannsynlighet nei.
Fastlegeforskriften foreslår å erstatte dialog med tvang og bøter samt binde opp enda mer av fastlegenes tid til arbeid som ikke er pasientrettet. Det er svært sannsynlig at den fører til dårligere samhandling enn det vi har i dag. Hvis fastlegeforskriften skal være «gavepakken» som gjør kommunene rustet til å ta fatt på den nye helsereformen, kan man allerede si at den vil være et feilslått virkemiddel.
I EN NØKKELROLLE. Fastlegene har en nøkkelrolle i samhandlingsreformen. De skal avgjøre hvor pasientene skal undersøkes og behandles i et etter hvert komplisert system, med helsetjenestetilbud på mange nivåer. Fastlegene trenger tid til dette faglige arbeidet, tid til pasientene og tid til å delta i møter der legens tilstedeværelse er nødvendig for pasienten. Fastlegeforskriften legger opp til at denne verdifulle tiden skal brukes på andre oppgaver, uten bakenforliggende dokumentasjon på at det er det riktige og viktige for pasientene.
Helseforetakene er nå godt i gang med å tilpasse de allerede inngåtte tjenesteavtalene til den daglige driften. Det jobbes med gode pasientforløp, nye utskrivingsprosedyrer, nye epikrisemaler og etablering av kontaktpunkter med kommunene. Helsepersonell og ledere involveres i dette arbeidet.
Kommunene må også få lov til å ha lignende prosesser og til å samarbeide med sine fastleger og annet helsepersonell om hvordan man skal følge opp de nye tjenesteavtalene  - slik at det faktisk blir bedre helsetjenester ut av det. Den reviderte fastlegeforskriften oppmuntrer verken kommunene eller fastlegene til gode prosesser. Dette kan både forsinke og forhindre god samhandling.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2012