Allmennlegene - og ME-diagnosen

Barbara Baumgarten-Austrheim, seksjonsoverlege ved ME/CFS-Senter OUS og fastlege

I ET INTERVJU med Dagens Medisin (19/2011) uttaler leder Marit Hermansen i Norsk forening for allmennmedisin (NFA) at «det er viktig at diagnostikk av ME bør ha solid forankring i allmennpraksis», noe jeg støtter fullt ut.
Som fastleger er vi i stand til å diagnostisere de fleste sykdommer. Men både i forhold til enkelte behandlinger, og i forbindelse med ytelser fra Nav, kreves det ofte at vår diagnose bekreftes av spesialist. Allmennlegen følger opp pasienten over tid - og er best skikket til å komme med en funksjonsvurdering i forhold til Nav.
DIAGNOSTISERING. At sykehuset kun skal bidra med å utelukke annen sykdom, har ført til at kolleger har fått henvisninger om ME-utredning i retur med beskjed om at man ikke finner noe annet, men uten at ME-diagnosen er bekreftet. Mange ganger kan det være enkelt å sette diagnosen, mens det andre ganger kan være mer komplisert. Da er vi avhengig av en spesialisthelsetjeneste som ser sitt ansvar.
Ettersom faget allmennmedisin dekker hele det medisinske fagfeltet, kan vi ikke kreve at alle kolleger føler seg kompetente til å stille en ME-diagnose. Her kommer spørsmålet om anvendelighet inn, eller om man skal anbefale «enkle» eller «kompliserte» diagnosekriterier. Men det er ikke bare et spørsmål om det er lett å bruke et kriteriesett, men også om «å finne de riktige ME-pasientene igjen og igjen», som Hermansen sier i intervjuet.
GUIDELINES. De såkalte NICE-guidelines, som er utviklet ved National Institute for Health and Clinical Excellence i Storbritannia, er enklere å anvende. De krever kun nyoppstått, vedvarende eller gjentatt, betydelig utmattelse i mer enn fire måneder og ett tilleggskriterium. Det kan eksempelvis være søvnproblemer eller hodepine. Selv om andre sykdommer skal være utelukket, frarådes det mot utstrakt prøvetaking, noe som umuliggjør utelukkelse av andre behandlingskrevende tilstander.
Andre diagnosekriterier, som for eksempel de kanadiske fra 2003 eller de nye internasjonale konsensuskriteriene, kan virke noe mer kompliserte, i og med at de krever flere tilleggssymptomer og fordi de er delt inn i undergrupper.
PREVALENSSTUDIER. Basert på prevalensstudier kan man anslå at forekomsten av ME i Norge ligger mellom 9000 og 17.000 ved bruk av de kanadiske kriteriene, at de øker til mellom 25.000 og 47.000 ved bruk av Oxfordkriteriene og er på 127.000 ved bruk av CDC 2005-kriteriene.
Det finnes ingen prevalenstall for Nice guidelines, men siden de har lavest krav til tilleggskriterier, må man anta at prevalenstallene ligger i nærheten av det man får med Oxford eller CDC 2005-kriteriene.
MER KOMPLISERT. Spørsmålet er om det som i dag legges i ME-«sekken», må fordeles under flere hatter. Kanskje vi snakker om to eller flere ulike sykdommer? Dette kan få betydning om det skulle vise seg at studien fra Haukeland, der pasienter med ME opplevde dramatisk bedring etter behandling med Rituximab, kan reproduseres.
For mange diagnoser har kriteriene i årenes løp blitt innskjerpet for å finne «de riktige pasientene», og det har ofte medført at kriteriene har blitt mer kompliserte. For enkelte diagnoser har det da kommet spørreskjema og flytskjema man kan bruke som hjelp, noe som allerede fins for de kanadiske kriteriene - og som kan utarbeides for de internasjonale konsensuskriteriene. Alternativt kan fastlegen velge å henvise til spesialist. At diagnosen i stor grad er basert på selvrapporterte symptomer, har den til felles med eksempelvis migrene.
Dagens Medisin 21/2011