Tvunget til tvang

Det er forbausende at myndighetene og TvangsForsk ikke ser tvang som en prosess i hele hjelpefeltet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

I DAGENS MEDISIN (19/2011) blir tvangsbruken i institusjonspsykiatrien omtalt. Resultatene fra sykepleier Dag Øystein Langeruds masteroppgave om tvangsbruk slik kontrollkommisjonene rapporterer den, legges frem og kommenteres av professor Georg Høyer i Tromsø og Folke Sundelin i Helse Sør-Øst. Også doktorgraden til psykolog Tonje Lossius Husum om holdninger til tvang refereres.  Alle synes å mene at det brukes for mye tvang og at den bør reduseres - særlig siden vedtaksraten varierer mellom helseforetakene, fra 279,5/100.000 innbyggere i Helse Sør-Øst til 124,4/100.000 i Helse Midt-Norge.
I artikkelen er det uklart om raten gjelder all tvangsmiddelbruk, eller også medisinering over tid mot pasientens vilje. Dessverre observeres tvangsbruken kun slik den ses på akuttavdelingen. Men tvangsbruk er et resultat av mange instansers arbeid, eller mangel på sådant. Forskjellen på tvangsbruk i Trøndelag og Oslo-området er et godt eksempel på det.
«TVUNGET TIL TVANG» Bruk av tvang på akuttavdeling varierer med oppfølging utenfor avdelingen. Når NN skrives ut fra akuttavdelingen med depotmedikasjon for psykose, er det vanlig at han følges opp av psykiatrisk poliklinikk. Hvis depotsettingen svikter og det ikke gripes inn, blir pasienten nesten uten unntak sykere. Venter man lenge nok, vil situasjonen bli så uhåndterbar at ny akuttinnleggelse skjer med stor sannsynlighet for at tvang igjen må brukes. Her kan man si at akuttavdelingen er «tvunget til tvang».
Oppfølging av alvorlig sinnslidende som trenger regelmessig medikasjon, skjer på DPS-nivå. Der er fagpersonene som følger pasientene tettest, sjelden psykiatere, men psykologer, sosionomer og sykepleiere - på grunn av mangel på psykiatere på mange DPS-er. Det øker risikoen for at tidlige tegn på forverring ikke følges opp. Sluttresultatet blir kanskje en dramatisk ny akuttinnleggelse.
Noen steder i landet er fastlegene flinke til å følge de alvorlig syke og har lett tilgang til råd og veiledning fra spesialistene. Da synker bruken av tvang, ganske enkelt fordi pasienten ikke «får lov til» å bli så dårlig at tvangsbruk blir eneste mulighet.
EN RETTIGHET. Manglende forståelse for andre kulturer kan øke risikoen for eskalering av uro og eventuell psykose som fører til tvangsinnleggelser. Tvang må av og til brukes hos personer som uten forvarsel blir akutt uhåndterbare og der politiet strekker våpen. Mindre tvangsbruk overfor disse personene øker risikoen for alvorlige skader hos pårørende og helsepersonell.
Tvangsbruk i psykiatrien er lovhjemlet - og en rettighet pasienten har. Viser det seg at avdelingen ikke beskytter pasienten med tvangstiltak der det trengs, kan pasienten eller pårørende i etterhånd klage på manglende adekvat behandling.  En ensidig opptatthet av hvordan tvang håndteres på akuttavdelingen uten å skjele til hva som gjøres før og etter en innleggelse, gir lite info om hva som måtte være et riktig nivå av tvangsbruk. De fleste som klager på at det brukes «for mye tvang», angir ikke hva som må være et «riktig nivå».
Det er forbausende at myndighetene og TvangsForsk ikke ser tvang som en prosess i hele hjelpefeltet.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2011

Powered by Labrador CMS