Nå må vi samspille om velferdsteknologien

Jarl Reitan, forskningsleder ved Sintef Teknologi og samfunn i Avdeling Helse, og leder for faggruppe innovasjon og helseteknologi
«VI ER PÅ SPORET». Slik åpner NOU 2011-11 Innovasjon i omsorg - med diktet «På sporet» av Kate Næss fra diktsamlingen «Blindgjengerne». Kanskje er tittelen både på diktet og diktsamlingen treffende for aktiviteten og engasjementet når det gjelder innovasjon i omsorg.
Jeg tror ikke vi er helt på sporet ennå. Kanskje minner vi mer om en flokk med blindgjengere som vandrer rundt på perrongen og lurer på hvilket tog vi skal gå på.
VELFERDSTEKNOLOGI. Den norske befolkningen blir stadig eldre. Vi opplever en dreining av sykdomsbildet hvor vi får flere kronikere med sammensatte lidelser.
For det første har vi ikke en helsetjeneste som er skrudd sammen til å håndtere denne utviklingen. For det andre: Skal vi fortsette å levere samme tjenestetilbud til fremtidens eldre, vil vi ha knapphet i ressurser.
Ett av de mange togene som går akkurat nå, heter «Velferdsteknologi». I likhet med mange andre «Buzz Words» har også velferdsteknologi fått mange ulike definisjoner. Det dreier seg om økt selvhjulpenhet og livskvalitet for brukeren - og om å bo lengre hjemme i egen bolig med teknologisk assistanse. Med brukere menes personer med kroniske sykdommer eller nedsatt funksjonsevne. Vi har også lært at ny teknologi ofte vil endre både tjenestene som tilbys - og organiseringen av dem. 
GPS FOR ELDRE. Økt bruk av teknologi kan bidra til at helsesektoren får tid til andre, viktige oppgaver. Tjenesteyterne kan få en bedre arbeidshverdag gjennom reduserte hjemmebesøk. I tillegg kan teknologi gi mennesker en bedre og tryggere hverdag i eget hjem. Det finnes GPS-teknologi som kan motivere eldre til trygg fysisk aktivitet. Andre eksempler er smarthusteknologi, kroppsbårne sensorer, kommunikasjonsenheter mellom bolig og vaktsentraler for å følge sykdomsutvikling,
Både forskningsinstitusjoner, myndigheter, kommunehelsetjenesten og industrien snakker varmt om velferdsteknologi. Fjorårets Velferdsteknologikonferanse samlet nær 100 tilhørere. I år kom nær 300 mennesker til Lerkendal stadion på samme konferanse - i «godfot-teoriens» vugge. Ironisk nok. Nils Arne Eggens mantra er at den enkeltes styrke må kobles sammen med ønsket om å gjøre andre god. Man skal med andre ord respektere andres ferdigheter. I Eggens ånd tror jeg kommunene ville gjøre lurt i å lytte mer til brukernes og de pårørendes tanker om velferdsteknologi.
LANGT UNNA MÅLET. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har gjennomført en nettbasert undersøkelse blant landets 430 kommuner - for å kartlegge nettopp hvor kommunene står i forhold til velferdsteknologi. På spørsmål om kommunene har tatt i bruk velferdsteknologi i pleie- og omsorgstjenestene, svarer 55 prosent positivt. Videre spørres det om hva slags teknologi som i hovedsak er tatt i bruk. Når det gjelder sikkerhets- og trygghetsteknologi, svarer 99 prosent trygghetsalarm, og 30 prosent svarer smarthusinstallasjoner. Bruk av teknologi for helse og velvære samt teknologi for sosial kontakt, er derimot nærmest ikke-eksisterende.
Med andre ord er vi bare i startfasen. Vi har en lang vei å gå.
TRENGER NYE LØSNINGER. Til kommuner som ennå ikke har tatt i bruk velferdsteknologi i pleie- og omsorgstjenestene, spør undersøkelsen om disse har planer om å gjøre det. Til dette svarer 26 prosent ja, 74 prosent svarer nei eller vet ikke. Dette er en stor gruppe. Etter min mening viser dette at mange kommuner ikke har skjønt mulighetene som ligger i å ta i bruk velferdsteknologi.
KS har også spurt om hva som er viktige tiltak for at kommuner skal få tatt i bruk velferdsteknologi. Her tror jeg vi kommer til kjernen i min blindgjengerteori. Kommunene svarer at noe av det viktigste er å få en oversikt over eksisterende velferdsteknologiske løsninger. Joda, det finnes noen få løsninger som kan brukes, men veldig få er øremerket til formålet. Det er vel derfor at man har utarbeidet en norsk offentlig utredning (NOU) på området.
Vi trenger innovasjon i omsorgssektoren.  I klartekst trengs nye løsninger som er utviklet spesielt for behovene i nettopp denne sektoren.
INVOLVERES LITE. Undersøkelsen omhandler også brukerinvolvering. På spørsmål fra KS om brukerne har vært med på å utforme tilbudet av velferdsteknologiske løsninger i kommunen, svarer 77 prosent nei - eller vet ikke. På spørsmål om pårørende har vært involvert i denne prosessen, svarer også 77 prosent nei, eller vet ikke. Den skremmende lave brukerinvolveringen bekymrer meg med tanke på alle togene som går nå. Mange av dem skal legge til rette for økt innovasjon i helsesektoren.
I 2007 etablerte regjeringen en tiårig satsing på behovsdrevet innovasjon som nå er midtveis-evaluert. Hovedkonklusjonen er at både en større involvering av kommunehelsetjenesten og ytterligere fokus på tjenesteinnovasjon må til.
NØDVENDIG SAMSPILL. Også nasjonale satsinger tilknyttet offentlig/privat innovasjonssamarbeid (OPI) er igangsatt. Arbeidet ledes av NHO og KS i fellesskap, og satsingen skal resultere i økt grad av næringsutvikling og innovasjon gjennom mer aktiv bruk av offentlige innovative anskaffelser. Dette er høyrelevant også for innovasjon i omsorg. 
Flere tog er altså snart klare til avgang, men jeg tror ikke at vi bare skal hoppe på. Ønsket mitt er at de nevnte innovasjonsinitiativene ikke skal gå i hver sin retning, men knyttes sammen med felles mål. Vi må ikke tro at løsningene er her, og bare kan tas i bruk. De må utvikles, og da med brukerne og pårørende som sentrale informanter i hele prosessen. Skal vi greie dette, må vi evne å samarbeide og koble den individuelle interessen med ønsket om å gjøre andre gode. Jeg sier som Nils Arne Eggen: «Sammen bli vi beir».
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2011