Ikke overlat omstillingen til tilfeldighetene!

Det vi driver med, er for dyrbart og skjørt til at det kan være skamfullt å snu. Norge har ikke råd til å overlate effekten av ikke-planlagte omstillinger ved OUS til tilfeldighetene.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Hege Gjessing, president i Legeforeningen
OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS (OUS) er sykehus for befolkningen i hovedstaden samtidig som det er et høykompetent sykehus for hele landet.
Nå trengs det en sikkerhet for at sykehuset ledes på en måte som ivaretar befolkningens behov for medisinsk kompetanse og hjelp. Dagens og fremtidens pasienttilbud kan ikke ofres til fordel for kortsiktig økonomisk planlegging.
BLE ADVART. Da den gigantiske omstillingen i hovedstaden ble vedtatt i 2008, hadde de fire Oslo-sykehusene vært i flerårige omstillingsprosesser allerede. Legeforeningen advarte den gangen mot vedtaket; det var hverken tilstrekkelig utredet eller kostnadsberegnet. Omstillingen kunne sammenlignes med tilsvarende hovedstadsprosesser i Stockholm og København, men Oslo var likevel mer komplisert - med sine mange sykehusbygg og fusjon og fisjon samtidig.
OUS har ansvar for fag- og forskningsprosjekter for hele landet. Sykehuset organiserer fagtilbud til alle landets sykehus og hele befolkningen. Mye tyder på at størrelsen på omstillingsprosjektet er sterkt undervurdert og underfinansiert av eieren. Direktør Siri Hatlen trakk seg i mai i år da hun ikke fikk igjennom en langtidsplan for omstillingsprosessen, og høstens mange bekymringsmeldinger tyder på store utfordringer ved sykehuset.
Det er helt avgjørende at informasjonen som kommer fra fagmiljøene om effekten av det som nå skjer, tas på største alvor. Vi har på kort sikt ikke råd til å bryte ned det som har tatt mange år med investeringer og fagkompetanse å bygge opp.
ULIK VIRKELIGHETSOPPFATNING. Det er uholdbart og bekymringsfullt at eier og ansatte har så vidt forskjellig oppfatning av prosessen. Norgeshistoriens største omstilling kan ikke drives uten felles målbilde og virkelighetsforståelse - eller uten muligheter til å justere kursen underveis for å unngå uønskede effekter.
Spørsmålet Legeforeningen stiller seg, er: Hvem har oversikten over effekten av vedtakene - og hvem tar ansvaret?
Det er uforståelig for de ansatte når det snakkes om «ledig kapasitet som skal flyttes». Det stemmer ikke med en hektisk arbeidshverdag ved sykehuset. Her må eier ta ansvaret med å definere aktivitets- og kapasitetsbehovet. Tidsperspektivet må være lengre enn et år, med tanke på befolkningsvekst og økt etterspørsel etter behandlingstilbud.
STEDLIG LEDELSE OG IKT.  OUS og andre sykehus opplever en rekke negative konsekvenser av at stedlig ledelse fjernes når funksjoner slås sammen, men fortsatt skal være delt på ulike steder. Verken daglig drift eller arbeid med ønsket endring vil fungere uten en leder som er fysisk til stede på arbeidsplassen.
Investeringer i bedre IKT-systemer vil komme hele helsetjenesten til gode. Derfor må dette være et statlig ansvar, ikke minst finansielt. Norge er på sisteplass i Norden når det gjelder investeringer i IKT. Skal samordning og samhandling forbedres - og omstillingen ved OUS lykkes - er gode IKT-systemer en forutsetning.
INVOLVERING OG SAMARBEID. Eieren og OUS-ledelsen må skaffe seg oversikt og arbeide for en felles forståelse med de ansatte om mål og informasjon underveis i omstillingen. Det må være mulighet for nødvendige justeringer dersom det skulle vise seg at kostnadskutt får alvorlige konsekvenser for pasienttilbudet.
Ledelsen, og ansatte ved de tillitsvalgte, må samarbeide om god drift og utvikling av sykehuset. Tillitsvalgte må ses på som ressurs som involveres tidlig i diskusjonene. Dette er helt nødvendig.
UROVEKKENDE. Gode planer som både ivaretar forutsigbar og forsvarlig drift og nødvendige investeringer, må på plass. I denne prosessen står solide risikoanalyser for å unngå skader på pasienter og svekkelse av nødvendige fagkompetanse, sentralt.
Legeforeningen er for kontinuerlige forandringer og forbedringer av helsetjenesten, og leger vil gjerne jobbe så effektivt som mulig. Men det er urovekkende når omstillinger og endringer innføres i en skala, og på en måte, som gjør det umulig for toppledere og myndigheter å stoppe opp - eller til og med skifte strategi. Det vi driver med, er for dyrbart og skjørt til at det kan være skamfullt å snu, og Norge har ikke råd til å overlate effekten av ikke-planlagte omstillinger ved OUS til tilfeldighetene.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2011

Powered by Labrador CMS