Ønsker politikerne en norsk biofarmasinæring?

Torfinn Hansen

BEGREDELIG. Norsk legemiddelpolitikk blir sett på med undring i internasjonal biofarmasøytisk industri. Bakgrunnen for undringen er i all hovedsak to punkter: Det ene er at vi her i landet opererer med et ulogisk system for å fastsette prisen for legemidler, det andre punktet er at myndighetene har gjennomført grep som oppleves som direkte brudd på patentbestemmelsene.
I tillegg stilles det spørsmål ved Norges iver etter å få inn biotilsvarende medisiner i byttelistesystemet, en praksis som domstolen i Norge har slått fast at skal opphøre. Bransjen i Norge har gang på gang tilpasset seg klimaet, men spørsmålet nå er om legemiddelpolitikken har blitt et hinder for biofarmasøytisk innovasjon og næringsutvikling i Norge.
Norges begredelige ranking på European Innovation Scorecard viser at Norge ikke er der vi bør være. I kjølvannet av dette har det blitt foreslått mer offentlig støtte til forskning, mens dimensjonene i undersøkelsen som inkluderer innovasjonsnettverk og innovasjonsresultater i form av nye produkter, har fått liten plass i debatten.
HAR IDEER, MANGLER KREMMERKULTUR. En nylig analyse konkluderte med at norske medisinske miljøer er på topp i Norden hva gjelder til produksjon av kunnskap og ideer som kan avstedkomme biofarmasøytiske produkter. Men sammenlignet med Sverige og Danmark evner vi ikke å kommersialisere ideene.
Erfaringer fra Danmark gir noen svar. De viktigste utfordringene for gründerbedrifter som er tuftet på (bio)medisinske ideer, er behov for hjelp til å ferdigstille og kommersialisere produktet. Ikke bare økonomisk støtte, men vel så ofte avansert teknisk kompetanse og nettverk for internasjonal lansering.
NØKKELEN. Dette utgangspunktet er en ideell match med de store internasjonale forskningsbaserte biofarmasøytiske selskapene. Disse ser det stadig oftere mer attraktivt å videreutvikle ideer fra eksterne gründermiljøer enn å utføre egen grunnforskning. Nøkkelen er derfor samarbeid eller partnerskap mellom gründerbedrifter og internasjonale biofarmasiselskaper.
Effekten av slikt samspill ble nylig demonstrert da to norske miljøer (Algeta og Clavis) etablerte slike partnerskap. Verdiene av selskapene ble mangedoblet fra den ene dagen til den neste.
Det er blant annet i tilretteleggingen for partnerskap Norge skiller seg fra våre naboland. Danske og svenske myndigheter sier tydelig at biofarmasi er en ønsket næring med stort potensial, og det legges til rette for utvikling. Eksempler er medvirkning til etablering av «bioclusters», der gründerbedrifter kan utvikles i inspirerende omgivelser. Medicon Valley, et dansk/svensk samarbeidsprosjekt, er det mest kjente.
Seks av de ti største legemiddelselskapene i verden har etablert samarbeid med bedrifter i klyngen. I begge våre naboland har man også en kultur for samarbeid mellom akademia, myndigheter og næringsliv som vi savner hos oss.
MÅ UTNYTTE MULIGHETENE. Kan biofarmasi bli en betydelig næring i Norge? Ja - svært mange forutsetninger er allerede til stede, men Norge må ville det.
Et særtrekk ved biofarmasøytisk industri er at avstand til markedet betyr lite. Verdien per volum- og vektenhet er stor, slik at transportkostnader betyr lite. Likeledes er ren luft, rent vann, stabil arbeidskraft og farmasøytisk kompetanse nøkkelelementer - her har Norge et fortrinn mål mot de fleste andre land i verden. Næringen ligger vel til rette for desentralisert etablering: Kragerø, Lindesnes, Kongsvinger, Overhalla og Halden er eksempler på lokalisering av det lille vi har av slik industri. Et annet element er vårt marine mangfold med et utall organismer med mulig terapeutisk potensial.
En forutsetning for biofarmasi som næring er altså at vi lykkes med å få til samarbeid mellom gründerbedrifter og internasjonale selskaper. Myndighetene har en nøkkelrolle ved å gjøre det attraktivt for farmasiselskaper å etablere partnerskap i Norge.
ALT HENGER SAMMEN MED ALT. Det er ikke økonomiske støtteordninger som blir etterspurt, men å tydeliggjøre at norske politikere ønsker biofarmasinæring, i tillegg til å akseptere sammenhengen mellom legemiddelpolitikk og viljen til næringsutvikling. Helse- og sosialkomiteen på Stortinget ser også ut til å ha sett denne sammenhengen.
I forbindelse med diskusjonene i Stortinget tilknyttet dokument 8-forslaget om å satse på biofarmasi som fremtidig næring, uttalte en enstemmig komité: «Komiteen mener at Norge skiller seg ut på legemiddelområdet i en internasjonal sammenheng, og at trygge, forutsigbare og internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår er en forutsetning for å lykkes».n
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2011