Kampen mot tobakk er ikke vunnet

- Det må satses sterkt - og over tid - for å lykkes. Da blir det helsepolitikk som betyr noe.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Olav Kåre Refvem, leder for Nasjonalt kolsråd
Maja-Lisa Løchen, leder i Nasjonalt råd for tobakksforebygging

LANG VEI Å GÅ. For noen dager siden ble de nye røyketallene offentliggjort. De viser en gledelig nedgang av røykere både blant voksne og ungdom. Det er bra, men det må ikke bli en sovepute. Det er fortsatt cirka én million nordmenn som røyker daglig - eller av og til. Tallene viser at det er et godt stykke igjen før målet er nådd, nemlig et røykfritt Norge.
Vi satte pris på innlegget fra Carl Ditlef Jacobsen i Dagens Medisin (19/2010). Hans mangeårige engasjement for et tobakksfritt Norge er viden kjent. Han gir et historisk tilbakeblikk på tobakksforebyggingsarbeidet i vårt land. Det har blitt lagt ned et stort arbeid av mange mennesker.
Når det gjelder myndighetenes innsats, er dette ingen god historie, heldigvis med noen unntak. Blant annet ble loven om røykfrie restauranter og serveringssteder i 2004 et viktig skritt i riktig retning. Den brakte håp, men Norge er igjen uten et synlig politisk initiativ for å bringe prosessen ytterligere fremover. Dette har også Verdens helseorganisasjon (WHO) merket seg.
NASJONAL STRATEGI. Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er i de fleste tilfeller betinget i mangeårig tobakksrøyking. Det er mye kunnskap på området, og politikere og fagfolk er skjønt enige om at det ville være fint om kols-utbredelsen avtok og ble borte. Men økningen i forekomsten av kols avtar ikke, og vil øke i mange år fremover.  Derfor ble Nasjonal kols-strategi laget.
Det er prisverdig at Helse- og omsorgsdepartementet oppnevnte Nasjonalt råd for tobakksforebygging og Nasjonalt kolsråd. Her samles regelmessig en rekke dyktige og engasjerte fagpersoner for å gi råd til myndighetene om hvordan man kan redusere røykerelaterte sykdommer som kols i befolkningen.
Kolsrådet og Nasjonalt råd for tobakksforebygging gjorde i 2010 «en tobakksfri oppvekst» til felles sak i forbindelse med Verdens kolsdag 17. november. Vi fikk sammen med LHL og elevrådet ved Elvebakken videregående skole anledning til å holde en appell for medlemmer fra Helse- og omsorgskomiteen utenfor Stortinget. Vi oppfordret til en kraftfull satsing for en røykfri ungdomsgenerasjon i 2020.
ØMTÅLIG TEMA. Men så kommer vi ikke lenger. Vi kan informere og råde. Oppfordringer og stunt har ingen effekt hvis ikke beslutningstakerne tar dette videre i praktisk handling. Beslutningstakerne i denne sammenhengen er politikerne.
Området tobakk og røyking er uten tvil et ømtålig tema i flere sammenhenger. Målet kan allikevel ikke legges til side; å påvirke utviklingen slik at både ungdommen og resten av befolkningen blir uavhengig av røyk.
I praksis vet politikerne at dette må være en god sak. For den vil uten tvil ha en positiv effekt på folkehelsen og på økonomien i helsevesenet. Men når det kommer til handling, minner det mye om klimaspørsmålet. Vi vet nok til å se at en katastrofe nærmer seg, men verdens ledere er ikke i stand til å fatte effektive vedtak som kan forebygge en slik utvikling.
EN POLITISK PÅKJENNING. Når det gjelder tobakkskader, vet vi svært mye. Vi vet også at det mest effektive for å forebygge, er å ta vekk røykingen. Men det er ikke mulig å styre etter dette målet uten å oppleve motbør. Det kan sikkert være en politisk påkjenning.
Hvis man ikke klarer å lage en plan med effektive mottiltak, legges det til rette for et stadig mer kostbart helsevesen som må oppdimensjoneres for å ta seg av et økende antall kols-tilfeller, hjerte- og karsyke og kreftsyke. Det ser fint ut på statistikken at man behandler mange flere pasienter i sykehus enn tidligere, men målet må heller være at et lavere antall blir syke. Dette er et mål for samfunnet, og ikke minst for den enkelte person.
KRAFTTAK? I forbindelse med tuberkuloseforekomstene i Europa var Norge et foregangsland etter krigen i oppsporing - og forebygging - av nye tilfeller. Kanskje var Norge den gangen et enklere samfunn å håndtere, samtidig som det var enkelt å enes om målet for den storstilte mangeårige satsingen for å bekjempe tuberkulosen.
I dag er kols på fortsatt fremmarsj i Norge, på tross av vårt velstandssamfunn og vår kunnskap. Nå venter vi spent på den bebudede nye nasjonale strategien mot tobakk. Vi håper den blir kraftfull og effektiv, og at den blir fulgt opp med ressurser til implementering. Da kan den positive utviklingen sikres. Men det må satses sterkt - og over tid - for å lykkes. Da blir det helsepolitikk som betyr noe.
 
Debatt, Dagens Medisin 05/2011

Powered by Labrador CMS