Lei av kjeft for ikke å «forstå» samer

Rolf Peder Tennebø, kommunelege i nordlandskommunen Tysfjord (Divtasvuodna), er opprørt over intervjuet med Ole Mathis Hetta i Dagens Medisin (30/2008).

"Dårlige kulturantenner"
Hetta, som er seniorrådgiver i samisk samfunnsmedisin i Helsedirektoratet, hevder at det er en lang vei å gå før den samiske befolkningen får en tilrettelagt helsetjeneste, og at norsk helsepersonell og helseadministratorer har «dårlige kulturantenner»:

– Mange norske leger driver veterinærpraksis i forhold til samer og innvandrere – kommunikasjonen mellom lege og pasient er som den mellom veterinæren og dyret, sa Hetta i intervjuet.

Tør ikke oppsøke lege
– Når en leser i mediene at autoriteter innenfor samisk helse fremstiller at mange norske leger driver veterinærpraksis ovenfor den samiske pasienten, må en være klar over at dette rammer en del pasienter, sier Tennebø.

– Jeg har selv vært vitne til at eldre pasienter med samisk bakgrunn har fått høre at de ikke har rettigheter, at helsen deres ikke blir ivaretatt og at primærhelsetjenesten ikke har respekt for deres kulturbakgrunn. Dette har ført til at de av redsel ikke har oppsøkt lege. Dette har igjen ført til stor belastning for pasientene, som fikk et langt mer komplekst sykdomsbilde på grunn av at de ikke oppsøkte lege tidligere, forteller han.

Hvem er samer?
– Er det ikke viktig å kjenne pasientens kulturbakgrunn?

– Hvilken pasient er same? Mange samiske pasienter vil faktisk ikke ha dette som et tema. Jeg som fastlege har nok et ansvar for å bli kjent med pasientens kulturbakgrunn, men dette må ikke fremstilles så svarthvitt. At enhver legekonsultasjon med en samisk pasient skal ha et «samisk innhold», blir feil, sier Tennebø.

Kommunikasjon
Han er også uenig i Hettas påstand om at mange norske leger ikke har kulturantenner.
– Jeg tror de fleste leger har helt greie kulturantenner – og bevares – jeg gjør jo feil som alle andre leger. Selvfølgelig må alle leger kommunisere med pasienten, sukker Tennebø.

– Som leger møter vi pasienter med mange forskjellige kulturbakgrunner, og en må sette seg inn i bakgrunnen og kulturen til enhver pasient en møter, legger han til.

Tennebø er enig at en må være oppmerksom på særskilte behov som samer har når det gjelder behandling, og sier de har tiltak for å rette oppmerksomheten rundt dette. – Men det er ikke slik at samer og andre er vokst opp i forskjellige helseverdener. Det er ikke slik at jeg ikke kankommunisere med folk som ikke er vokst opp ved samme fjord som meg, påpeker kommunelegen.
 

Kulturdiplom?
– Ber samiske pasienter om spesiell tilrettelegging?

– En same i Tysfjord er en del av en moderne familie – med sine samiske særtrekk. Jeg har behandlet noen tusen samer, og jeg har ennå til gode til å oppleve at noen spør om spesiell tilrettelegging fordi de er samer, sier han og etterlyser en prinsipiell debatt rundt dette.

– Det er ikke slik at jeg vil få et diplom for å si at «jeg forstår en same». Er det slik at jeg kommer til det punktet at når en pasient sier at jeg ikke forstår ham fordi han er same, kan jeg peke på et diplom på veggen og si at: «Jo se her, det gjør jeg – jeg har dette diplomet som bevis», fremholder Tennebø.

Tysfjord kommune, som også inkluderer den lulesamiske bygda Musken (Måsske), har rundt 2000 innbyggere og ligger i det lulesamiske kjerneområdet. En betydelig del av befolkningen er samisk eller av samisk opprinnelse.

Margben som parameter?
Tidligere i år fikk et sykehjem i Nord-Norge kritikk fordi ikke å ha tilrettelagt for samiske pasienter – ved at sykehjemmet ikke serverte tradisjonell samisk mat. Årsaken var at Mattilsynet ikke godkjente blodet i blodklubben som skulle serveres.

– Mener du dette er en tilpasset helsetjeneste?

– En god sykehjemsplass for en samisk pasient er en plass der det serveres margben. Selv om problemstillingen er langt mer kompleks enn dette, har jeg etter hvert fått en følelse av at slike symbolske tilpassinger har fått en utilsiktet stor posisjon. Selvfølgelig skal en tilpasse omgivelsene slike at den samiske pasienten føler seg best mulig ivaretatt – og mat på institusjon er et stort tema for de fleste. – Men margbenet må ikke bli den absolutte parameteren for hvorvidt en tar hensyn til den samiske pasienten, påpeker han.

Hva er likeverdig?
– Vi står ovenfor en konstant utfordring når det gjelder og forstå pasientene – og vår jobb som leger er nettopp å takle disse utfordringene. Til påstanden om at samer ikke får et likeverdig helsetilbud, må jeg spørre: Hvilke tilpassinger må primærhelsetjenesten gjøre for at en kan konkludere med dette? Er det språk, er det særskilte regler fra NAV – eller er det elementer i behandlingssituasjonen? spør Tennebø.

Han lurer på om det vil komme et standardisert system som gjør at den samiske pasienten er ivaretatt. – Eller må en som ikke-samisk lege i et samisk område alltid påregne å bli møtt med at man ikke forstår den samiske pasienten, bemerker han.

Samme verktøy som andre
– Når jeg gjør en feil, er det aldri fordi at pasienten min er same – dette vil ha meg frabedt. Jeg har daglig samer til konsultasjon, og ja – det fins forskjeller – og vi er på vei til å bli bedre på samisk skilting, og vi utarbeider kolesterolbrosjyrer på samisk.

Når det gjelder NAV, har Tennebø de samme lover og henvisningsrutiner som andre å forholde seg til. – Men jeg har som lege mine hjelpemidler og mitt verktøy å forholde meg til, og i mange tilfeller har jeg ingen muligheter for å differensiere en same, og en som ikke er same. Er det da jeg som kommunelege som ikke tar hensyn til den samiske pasienten, undrer han.

Tennebø mener ordtaket om at en ikke skal skyte pianisten hvis musikken er dårlig kan illustrere problemstillingen.

– NAV ser ikke forskjell på en same og en ikke-same. Det er ikke slik at jeg kan si at «du skal få omsorgspenger fordi samer tar vare på familien sin på en annen måte», eksemplifiserer han.

Interessant reaksjon

- Det er direkte feil når Tennebø skylder på manglende tilrettelegging av helsetjenester; språklig og kulturelt, mener Hetta.

-Jeg har kjennskap til mange pasientskjebnerhvor manglende språklig og kulturell forståelse mellom leger og samiske pasienter kunne ført til alvorlig helsefare dersom pårørende ikke hadde grepet inn. I slike tilfeller har legen manglet evne til å kommunisere, eller hatt manglende evne til å informere pasienten om medikamentbruk og livsstilsendringer, eksemplifiserer Hetta.
 

Forskjell på samiske samfunn
Anne Mari Boberg er avdelingsleder ved Spesialistlegesenteret i Karasjok. Hun forstår at legene kan føle seg tråkket på tærne når det blir hevdet at de ikke er gode nok på tilrettelegging for samiske pasienter: – Men en skal huske på at det er stor forskjell på samiske samfunn. I indre Finnmark er det ok å være same. Samfunnet her har revitalisert seg, mens dette i mindre grad har skjedd i ytre strøk, som for eksempel i Tysfjord.

Hun mener at grunnen til at pasientene ikke ber om for eksempel tolk, kan være fordi det noen steder er et sårbart emne å ta opp. – Det å ta en koloskopi, foregår ikke på en annen måte dersom du er samisk pasient. Dette handler om kommunikasjon og holdninger og hvordan en formidler ting. – At en samisk pasient ikke sier noe, betyr ikke at han eller hun samtykker, slik det er på norsk, sier  hun.

– Her forsøker vi i størst mulig grad å knytte til oss samiske spesialister. De er ikke alltid lett å få tak i, men heldigvis har vi øvrig helsepersonell her som er samiske, sier Boberg.

Stipend til studenter
Hun legger til at en også bør tenke på at utfordringene er mye større innenfor psykiatrien enn innen somatikken. – Vi har en tett dialog og samarbeid med Samisk Nasjonalt Kompetansesenter- psykisk helsevern (SANKS), som er en ressurs på dette området.

Tysfjord kommune har gitt stipend til samer som studerer medisin. – Men de kommer ikke tilbake hit. Vi har forsøkt, også med bindingstid, men da forsvinner de når perioden er over. Problemstillingen er meget kompleks, men det er viktig at en tar fatt på utfordringen med respekt for mennesker i alle deler av helsevesenet – også for pasienten, sier kommunelege Rolf Peder Tennebø.