Vernepliktige leger i Forsvaret

FORSVARET HAR DE siste årene redusert antallet vernepliktige som kalles inn. Dette har også satt sine spor blant legene. Stadig færre leger avtjener verneplikten etter at de er ferdig utdannet.
Etter endt 6-års medisinstudium og 18 måneders turnustjeneste kalles leger, i tillegg til farmasøyter og tannleger, inn til ett års verneplikt som vernepliktig akademisk befal (VAB), om dette ikke er gjennomført tidligere.
Det er ikke nok med loddtrekning for turnustjenesten og sannsynligheten for å måtte flytte to ganger i løpet av den perioden, men så ender man opp på en vilkårlig plass i landet også under VAB-tiden, og den avlønnes i tillegg på et nivå som er lavere enn det man tjente i distriktet.
Inkonsekvent
VAB-legeordningen burde være skapt for å få leger interessert i å fortsette i militæret, men slik ordningen fungerer i dag, skaper den mer frustrasjon enn lyst. Lønnen er lav, man blir sendt rundt i landet og drevet hardt for å dekke et skrikende behov. Dagens Medisin har opplyst at Forsvaret trenger 60 vernepliktige leger i halvåret, mens kun 30 startet denne høsten.
Mange i denne alderen har allerede skaffet seg familie - det er tross alt snakk om menn over 28 år. Etter at lønnen i distriktsturnus nylig ble satt noe opp, regner en med at man nå vil tjene greit til seg og sin familie samt til nedbetaling av lån, det være seg hus og bil.
Man møter så en inkonsekvent dekning av utgifter i Forsvaret. Det må søkes på flere sider for i det hele tatt å få noe, og i noen tilfeller fører særregler til at man ikke får utløst støtten. Noen gir til og med opp da støtten kun gjelder de første to månedene man gjennomgår et kurs.
Tvangsrekruttering
De neste ti månedene får man en fastlønn langt under det man hadde som turnuslege i distriktet. Imens er jevnaldrende kvinnelige kolleger i full gang med å spesialisere seg - og har dermed et konkurransefortrinn.
Lønnen er forhandlet frem av Legeforeningen og fastsatt av Stortinget. Før kunne man velge om man ville avtjene som menig eller befal. Som menig fikk man utløst alle økonomiske stønader alle tolv månedene, og mange kom greit ut av det hele. Nå er en altså tvunget inn under en fast lønn som ikke holder mål. Hvordan kan man forvente at en tvangsrekruttering av leger til Forsvaret skal øke andelen av leger som vil fortsette etter å ha blitt behandlet slik? I tillegg øker kvinneandelen blant legene kraftig.
Den tapende part i det lange løp er nettopp Forsvaret.
Forsvaret - før studiet
Etter endt tjeneste, hvor flere kanskje skulle ønske de hadde valgt siviltjeneste istedenfor, lar noen få entusiaster seg rekruttere til basehelsetjenesten. Årsaken er, tror jeg, den gode lønnsavtalen i forhold til den faktiske arbeidstiden. Dette gjør at de fleste kan ha en egen praksis utenom.
Det er allikevel i de fleste tilfellene bedre å gjennomføre førstegangstjenesten før man begynner på medisinstudiet - med tanke på konkurransefortrinn i jobb, økonomi, familie og bosetting. Kanskje vil man på innrykksdagen bli dimittert av ulike årsaker, eller kanskje ikke bli innkalt i det hele tatt.
Jeg tror de fleste er enige i at det er bedre å tjene lite som 18-åring enn som 28-åring, det skjer i alle fall på en verdig måte som 18-åring. I etterkant kan så legen, om det er interesse for dette, søke jobb i Forsvaret, ettersom stillingene utlyses gjennom Tidsskriftet - på lik linje med alle andre stillinger.
På tide med endring
Forsvaret bør revurdere VAB-ordningen ganske raskt, og lønnen må økes kraftig. Rovdriften på dem som er inne, må stanses, og det bør satses mer på videreutdanning.
Tilbudet for videreutdanning er meget minimalt, og det finnes vel få leger som ikke påbegynner et slikt løp etter endt studium. Hvordan kan Forsvaret regne med å holde på legene etter VAB-året om de ikke har et godt nok tilbud?
Det finnes lignende ordninger, hvor Forsvaret påkoster sykepleierutdanningen med påfølgende bindingstid, men hvilken lege ville ha bundet seg til Forsvaret i det dobbelte av hva det tar å bli spesialist i kirurgi eller anestesiologi? Mitt forslag er at legen kan binde seg til et visst antall utenlandsoppdrag over en gitt tid, mot at man får gjennomført en ønsket spesialisering. Det er også sterkt ønskelig at Forsvaret åpner for andre spesialiteter enn de jeg har nevnt. Hva med å tilby andre spesialiseringer som ikke nødvendigvis er det Forsvaret trenger mest, mot at man binder seg til å jobbe som allmennlege, noe Forsvaret også trenger mye av i internasjonale operasjoner. Det er tross alt dette VAB-legen blir brukt til etter endt verneplikt.
Det medisinske ansvaret
Forsvaret er tjent med å ha et større antall leger i basehelsetjenesten. Jo flere leger Forsvaret har, desto større er sjansen for at en av dem før eller senere sier ja til et oppdrag i utlandet.
Debatten om gradsnedsettelsen av VAB-leger tidligere i år virket mer som en debatt om status enn som en reell trussel mot legene i Forsvaret. En lege har en grad av sin stilling, ikke av sin militære bakgrunn. Om VAB-legen er fenrik eller løytnant i dagens forsvar, har lite å si ettersom han har det medisinske ansvaret, ikke det militære. En løsning på problemet kunne ha vært å innføre et parallelt gradssystem omtrent som i Nederland, hvor en enkelt ser hvem som er utdannet i militæret, og hvem som har grad av sin utdanning.
Kanskje burde vi leger være uten militær grad. Det medisinske ansvaret vil jo uansett ligge på oss.
Daniel Jhoty-Borge
Lege, Lillestrøm
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 25/07