Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Pasientrettigheter og prioriteringer

- Det videre prioriteringsarbeidet kan gå i motsatt retning av det ønskelige; solidaritet med de svakeste, og klinikerne kan bruke mer tid på papirarbeid og mindre til pasientrettet arbeid. I verste fall kan helsepolitikerne tro de har løst et sentralt problem, men i realiteten skapt flere nye, skriver kronikørene.
Publisert: 2004-03-25 — 00.00
FORHOLDET MELLOM pasienters rettigheter og helsepersonells lovpålagte plikter har endret seg vesentlig gjennom de siste 25 årene. Etter tradisjonell behandlingsetikk var det terapeutiske forholdet mellom helsepersonell og pasienter basert på at legen visste best både hvilken utredning og behandling som egnet seg i en konkret situasjon - og hvilken informasjon som pasienten burde gis. Legen var en farsfigur som handlet til pasientens beste. Legeloven av 1980 legger et annet utgangspunkt til grunn. Pasientens selvbestemmelsesrett er gitt en sentral stilling. Styrkingen av pasientrettighetene har skjedd ved bidrag fra en rekke ulike aktører på feltet. Blant annet har Høyesterett gjennom disse siste 25 årene avsagt prinsipielle dommer om rett til helsehjelp, krav til journalføring, krav om forutgående samtykke ved behandling og pasienters rett til innsyn i egen sykejournal. Rettigheter - og ansvar
Løsningen av denne type rettslige spørsmål, der siktemålet har vært å endre helsepersonells adferd ved å styrke knektens stilling i et tradisjonelt «herre/knekt»-forhold, er egnet for lovgivning. Pasientrettighetsloven har gitt pasienten sterke formelle rettigheter på de nevnte områdene, og med klagerett til Helsetilsynet i fylket dersom disse ikke oppfylles. Det kan iverksettes sanksjoner mot helsepersonell som bryter loven. Pasienters erstatningsrettslige stilling er styrket gjennom pasientskadeloven. Den andre siden av medaljen er at det er vanskeligere for en pasient å kunne overlate behandlingsansvaret til helsepersonellet ved å si at «dere vet best», «jeg er for syk til å ta stilling til problemene» - eller lignende. Uten pasientens gyldige samtykke, basert på informasjon, vil det være vanskelig for leger og andre å gi helsehjelp i ordinære behandlingssituasjoner. Juss - eller pasientens beste?
En annen mulig pris for å styre legenes adferd i rettslig retning, er en svekkelse av ansvarsetikken. Legene blir opptatt av minimumsstandarder og hva de «må» i henhold til jussen, ikke hva de bør gjøre ut fra hensynet til pasientens beste. Vi ser tendenser til dette i dag. Denne troen på lovgivning - rettet inn mot behandlerforholdet - er nå tatt i bruk i viktige prioriteringsspørsmål. Det er derfor grunn til å stille et nytt - og sentralt spørsmål: Når prioritering er problemet, er da lovfesting svaret? Prioriteringsarbeid
Norge var ett av de første landene som startet med systematisk prioriteringsarbeid, gjennom de to Lønning-utvalgene i 1987 og 1997. Her er spørsmålet hvordan de pasientene hvor helsehjelp er mest påkrevet, kan slippe til - foran pasienter som har mindre behov - eller hvor helsehjelpen godt kan vente uten at helsetilstanden forverrer seg. Lønning II-utvalget diskuterte ulike virkemidler for å bedre prioriteringsarbeidet, blant annet styrking av pasientrettigheter. Utvalget delte seg: «Flertallet kan ikke se at forslaget om behandlingsgaranti løser de problemene som knytter seg til dagens ventetidsgaranti. (...) Et hovedproblem er at garantien knyttes til et tidsaspekt. Dette er etter flertallets mening en unyansert prioriteringsmåte, som i beskjeden grad treffer de reelle problemene. Den grunnleggende svakhet ved all bruk av (vilkårlig) fastsatte tidsfrister som prioriteringsverktøy, vil være at den kvalitative vurdering av hva som i det enkelte tilfelle er medisinsk forvarlig, blir overstyrt av et rent kvantitativt mål». Rettighetstiltak
Likevel er lovgivning, supplert med prioriteringsforskriften, tatt i bruk. Styringsverktøyet er nedfelt som et rettighetstiltak i pasientrettighetsloven § 2-1. Erfaringene viser så langt at en slik juridisk tilnærming ikke får de ønskede konsekvenser i praksis. Det er flere årsaker til dette, blant annet at forskriften er lite kjent blant de som skal forholde seg til den. En annen årsak er at organiseringen av helsetjenestene, og ikke minst økonomiske hensyn, er svært sterke drivkrefter for hvilke tjenester som tilbys. En tredje årsak er at praktisk medisin er styrt av en helt annen logikk/etikk enn den rettslige subsumsjonslogikken, som er rimelig ukjent for både legfolk og leger. Leger er lært opp til å forholde seg til hver enkelt pasient med individuelle og konkrete behandlingsbehov, og foreta diagnostiske og behandlingsmessige vurderinger ut fra faglige retningslinjer. Slike holdninger forsterkes i våre dager - når idealet om pasientens selvbestemmelsesrett har fått fotfeste både i etikken og jussen. Særlig på dette området kan rettsliggjøringen ha uønskede konsekvenser. Formaljuridisk avgjørelse
Prioriteringsforskriften bygger på at pasientene skal gis en rett til helsehjelp når tilstanden som det søkes medisinsk hjelp til, blir forverret uten behandling, når pasienten har forventet nytte av behandlingen, og når det er et «rimelig» forhold mellom nytte og kostnader. Når pasienten oppfyller disse tre kriteriene, har han eller hun rett til å bli behandlet innen en tidsfrist basert på en faglig vurdering. Et helhetlig medisinskfaglig skjønn er nå oppsplittet i tre juridiske vilkår, som hver for seg skal vurderes og avveies mot hverandre før den enkelte pasients rettsstilling skal avgjøres. En medisinskfaglig tilnærming er erstattet av en formaljuridisk avgjørelsesmåte, på tilsvarende måte som ved løsningen av andre rettslige spørsmål. Ulik praktisering
Ikke overraskende blir forskriften praktisert svært ulikt fra helseforetak til helseforetak. Noen gir ti prosent av pasientene rett til nødvendig helsehjelp, mens andre helseforetak slipper 90 prosent gjennom dette nåløyet. For å unngå byråkratisering og klagesaker, er det enklere å gi pasienten rett til behandling, enn (rettslig sett) å måtte begrunne et avslag. Dette betyr ikke at leger ikke prioriterer i sitt daglige arbeid. Klinikere forholder seg i stor grad til faglige standarder og kjøreregler. Problemet er at fagfolk kan vurdere så forskjellig. Dette er problematisk i et rettferdighets- og likebehandlingsperspektiv. For å slippe å måtte forholde seg til et slikt regelverk, blir det lettere å gi pasienten rett til helsehjelp og oppsette en konkret oppfyllelsesfrist. Slike rettighetspasienter (departementets omtaleord) kan i sin tur henvende seg til en privat klinikk eller reise til utlandet for behandling dersom tidsfristen brytes. En pasient som ikke gis en slik rett, er gitt en særlig klagerett i forhold til vedtaket, noe som fører til at legen i en etterfølgende klagesak må begrunne faglig, ut fra lov og forskrift, hvorfor ikke den konkrete pasienten ble oppfattet å fylle vilkårene. Noen blir tapere
Resultatene av å løse prioriteringsspørsmål ved rettighetslovgivning, fører uvegerlig til mer byråkrati og papirarbeid, for helsepersonell, for klageorganene og for alle administrative tjenester. Dette er blitt et nytt eksempel på den omseggripende rettsliggjøringen av områder der jussen ikke er det mest tjenlige virkemidlet for måloppnåelse. Resultatet kan, paradoksalt nok, bli en sterkere vegring blant leger mot å prioritere. Resultatet blir lett at de ressurssterke, og mest tale- og klageføre pasientene, når frem. Den nødvendige følgen blir at noen taper. En styrking av evne og muligheter for gode prioriteringsbeslutninger i klinikken er en nødvendig vei ut av dette uføret. Når Stortinget nå har valgt noe annet, er det altså gode grunner til å frykte at det videre prioriteringsarbeidet kan gå i motsatt retning av det ønskelige (solidaritet med de svakeste), ved siden av at klinikerne vil bruke enda mer tid på papirarbeid og få enda mindre tid til pasientrettet arbeid. I verste fall kan helsepolitikerne tro at de har løst et sentralt problem, mens de i realiteten ikke har løst det, men i stedet skapt flere nye. REIDUN FØRDE er lege og professor i medisinsk etikk. Hun var medlem av Lønning II-utvalget. ASLAK SYSE er lege og nå professor i rettsvitenskap. Opphav:
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/04

Reidun Førde / Aslak Syse

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!