Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Vitnepsykologi: Et forsømt fagfelt

Innlegg i Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/99
Annons:
I en rekke norske rettssaker om drap og seksuelle overgrep mot barn hvor vitneforklaringer har vært viktige ledd i bevisførsel og domfellelse, har mediene satt et kritisk lys på etterforskning og sakkyndighetsarbeid. Det er i ettertid påvist grunnleggende feil i avhør av mistenkte, i dommeravhør av barn og i de psykologiske utredninger. Det handler om falske tilståelser fremkommet i en avhørssituasjon som kombinerer langvarig sosial isolasjon med avhørsmetoder preget av sterke påvirkningsteknikker. Det handler om dommeravhør med forutinntatthet til skyldspørsmål og hvor barnet er ledet, lokket og presset til å gi forklaringer i en bestemt retning, og hvor andre alternativer ikke er sjekket ut. Og det handler om metoder brukt i den psykologiske utredning. Aftenposten refererer i en artikkel fra 9. oktober ett eksempel hvor det i den psykologiske utredningen i forbindelse med mistanke om incest inngår tolkning av barnetegninger, og hvor psykologen gir til beste analyser av typen: «Kirkespiret, kirkedøren og en spiss gravsten, alt omgitt av gravkors og et relativt aggressivt tegnet gjerde, står lengst frem som tydelige penissymboler og peker i retning av en vanskelig seksualproblematikk». I den aktuelle saken var anmeldelsen fra en halvvoksen datter faktisk falsk, men ingen av de psykologisk/psykiatrisk sakkyndige avslørte dette. Tvert imot, en av de sakkyndige konkluderte, fremdeles ifølge Aftenposten, med at datterens forklaring tilfredsstilte «praktisk talt samtlige kriterier for en sannferdig fremstilling». Utenlandske eksperter har i mange tilfelle slaktet både etterforskning og ekspertenes arbeide. Vitnepsykologi
Hva er det de utenlandske eksperter kan som de norske eksperter ikke kan? Svaret er vitnepsykologi. Vitnepsykologi er en anvendt disiplin i kognitiv psykologi, hvor temaet er påliteligheten av vitneutsagn, og vurderingen av vitners pålitelighet foretatt av legfolk og eksperter. Forskningen omfatter studier av episodisk (personlig) hukommelse hos barn og voksne, studier av intervju- og avhørsmetoder, og studier av vurderings- og beslutningsprosesser i fagdommernes og juryens overlegninger. Vitnepsykologien har en lang forskningstradisjon med utgivelsen av Hugo Münsterbergs bok «On the Witness Stand» i 1908 som en uoffisiell dåpsdato, og hviler på et solid empirisk fundament av modell-forsøk i forskningslaboratoriet, tilrettelagte naturalistiske eksperimenter, og studier av ofre og vitner i virkelige kriminalsaker. Kunnskapen har derfor direkte relevans til rettssalens virkelighet. Kort oppsummert har vitnepsykologisk forskning vist at den menneskelige iakttagelse og hukommelse er mindre pålitelig enn common sense tilsier. Dette er for såvidt ikke noe nytt. Sigmund Freud skrev for hundre år siden i boken Drømmetydning at «det foreligger ingen garanti for at hukommelsen er korrekt, og likevel gir vi etter for tilbøyeligheten til å feste lit til dens innhold svært meget oftere enn hva som objektivt sett kan forsvares», og tenkte i den forbindelse ikke på glemsel, men på alt vi husker og husker feil. Freuds skepsis til minnenes pålitelighet er til fulle bekreftet av senere forskning. Vitnepsykologien har særlig konsentrert seg om hvordan desinformasjon - eksterne opplysninger tilkommet på et senere tidspunkt eller fra en annen kilde - interfererer med hukommelsen og gjenfortelles som om de var en del av de ekte minner. I modellforsøk hvor feil informasjon subtilt tilflyter vitnene, viser det seg at hukommelsen farges av denne informasjonen, hvilket leder til feilhukommelse, og i ekstreme tilfeller til falsk hukommelse hvor personen «husker» hendelser som aldri har funnet sted eller som andre har fortalt om. Falske og ekte minner
Feilhukommelse, falske minner og ekte minner kan være like detaljerte og livaktige, og hverken vitne, ekspert eller forsker kan avgjøre om et minne er falsk eller ekte. Det finnes ingen metoder som gjør det mulig å skille mellom fakta og fantasi i hukommelsen. Men vi vet noe om betingelsene for å skape falske minner. Flere undersøkelser tyder på at visualisering hvor personen bes om å forestille seg hendelsen for sitt «indre øye», repeterte gjenfortellinger og bearbeidelse av minnene, alt kombinert med suggestive spørsmål, gir et godt vekstgrunnlag for falske minner. Dette er grunnen til forskerenes skepsis til å gi rettslig status til minner om tidlige overgrep fremkommet gjennom langvarig psykoterapi hvor aktive påvirkningsteknikker som visualisering og hypnotisk suggesjon er brukt, og til enkelte tilståelser fremkommet i avhørsprosedyrer som inneholder mange av de samme ingredienser. Vitnepsykologien har vist at en rekke psykologiske sannheter med stor utbredelse i fagmiljøene er feil. Tre eksempler: «Barn forteller alltid sannheten»
Galt, hvis man med sannhet mener historien som den faktisk var. Små barns spontane fortellinger med åpne spørsmål inneholder riktignok få feil, men barns hukommelse er særdeles sårbar. En lang rekke studier av Stephen Ceci og medarbeidere ved Harvard University har vist hvor lett det er å få barns hukommelse på avveier. Enkelte barn produserer fantasifulle, dramatiske og detaljerte historier på ledende spørsmål og selektiv belønning av bestemte svar, spesielt hvis de gjennomgår flere intervjuer. Det er faktisk nok at intervjuerne gis gal informasjon om hendelsen. Forutinntatte intervjuere produserer langt flere systematiske feil hos barna enn intervjuere som ikke har noen informasjon. Og barna fastholder senere ektheten av historien, selv når de blir konfrontert med at de voksne vet at den er ikke er sann. Erfarne fagfolk - psykologer og andre profesjoner som arbeider med barn - er heller ikke i stand til å skille ekte fra falske minner når de ser videoopptak av barnas fortellinger. Det er ikke dokumentert at anatomiske dukker, et populært hjelpemiddel i utredning ved mistanke om seksuelle overgrep, gir mer informasjon enn nøkterne og varsomme intervjuer. Denne kunnskapen stiller strenge krav til den som skal avhøre barn i kriminalsaker. Forskningen viser så langt at det heller ikke foreligger noen erstatning for utspørring av barna. Det er ikke dokumentert at anatomiske dukker, et populært hjelpemiddel i utredning ved mistanke om seksuelle overgrep, gir mer informasjon enn nøkterne og varsomme intervjuer, og siste utgave av Handbook of Forensic Psychology (1999) understreker at dukkene uansett ikke må brukes som et diagnostisk verktøy for å avgjøre om et barn er seksuelt misbrukt. Analyse av underliggende symbolikk i barnetegninger og lignende metoder er ren magi. «Sikre vitner er mer pålitelige en usikre vitner»
Galt. Det er overbevisende empirisk dokumentasjon på at det ikke er noen sammenheng mellom hvor sikre vitnene er og den faktiske påliteligheten av vitneforklaringene. Sikre vitner gjør like mange feil som usikre vitner. «Erfarne dommere, psykiatere og psykologer kan vurdere et vitnes troverdighet»
Galt. En rekke undersøkelser av Paul Ekman og medarbeidere ved University of California i San Diego, har vist at fagfolk ikke klarer å skille mellom vitner som lyver og vitner som snakker sant. Som i andre sammenhenger når det gjelder kvaliteten av ekspertbedømmelser, spiller erfaring liten rolle. Dommere og psykiatere med lang fartstid er ikke bedre enn nyutdannede, og heller ikke bedre enn legfolk - som gruppe skårer de alle på sjansenivåer. Forskningen har også vist at både legfolk og fagfolk huser en rekke gale oppfatninger om hva slags adferd som tyder på løgn og falske forklaringer, sammenholdt med empiriske målinger av adferd. Løgnaktige vitner viser ikke mer flakkende blikk, mindre øyekontakt og mer urolig kroppsspråk enn sannferdige vitner. Og fremfor alt, det er ingen sammenheng mellom evnen til å bedømme løgnaktighet og hvor sikre ekspertene er på egen vurdering. Det taler imidlertid til psykiaternes fordel at de er gjennomgående mindre sikre på egen vurdering enn dommere. Det er nødvendig med norsk forskning
Det burde være et absolutt krav at aktørene i rettsapparatet er orientert om den viktigste forskningen i vitnepsykologi. Juristene er etter hvert blitt oppmerksom på dette feltet, og det er grunn til å tro at eksperter - psykologer og psykiatere - etter hvert vil måtte redegjøre for kunnskapsgrunnlaget for sine metoder og vurderinger i saker som angår pålitelighet og troverdighet av vitneforklaringer. Hverken psykologer eller psykiatere er, qua profesjon, en garanti for solid ekspertarbeid i slike spørsmål, for ikke å snakke om andre profesjoner som tidvis forkles som psykologiske eksperter i rettssammenheng. Denne kunnskapen er spesifikk og kan ikke erstattes av erfaring eller faglig folklore. Det er den enkeltes ansvar å holde seg faglig ajour, men det er et offentlig ansvar å legge forholdene til rette for etablering av kompetanse. Også her ligger Norge langt etter land det rimelig å sammenligne seg med, som det heter. Vi har ingen tradisjon og nesten ingen pågående forskning i vitnepsykologi, det er lite tilgjengelig norsk faglitteratur, og det er så og si ingen undervisning i faget ved universitetene. Det er grunn til å tro at disse forholdene henger nøye sammen. Import av kunnskap er viktig i et internasjonalt forskningsfelt, men det er bare gjennom aktiv forskning at reell kompetanse etableres. Og selv om de alminnelige prinsipper og konklusjoner som kan trekkes av vitnepsykologisk forskning handler om grunnleggende trekk ved menneskets psykologi som ikke er kulturelt særegne, kan de spesifikke resultater i internasjonal forskning ikke uten videre overføres til den norske virkelighet. Så langt har imidlertid ikke fremstøt mot Justisdepartmentet, som en naturlig finansieringskilde for større forskningprosjekter i vitnepsykologi, vært kronet med hell. Opphav:
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/99

Svein Magnussen, Professor i psykologi, UiO

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Organdonasjons-striden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!