Må fastleger gi seg ved fylte 70? Loven åpner flere muligheter

Kalenderen bikker 70, og fastlegeavtalen stopper – selv om legen fortsatt kan praktisere og avtalen kan forlenges. Pasientlisten må overtas, erfaring forsvinner, kontinuiteten brytes, og verdifull kompetanse risikerer å gå tapt. Er det kalenderen som skal avgjøre når en lege avslutter – eller kapasiteten til å levere forsvarlige tjenester?

Ulike modeller

De fleste fastleger i Norge er selvstendig næringsdrivende og driver egen praksis gjennom en driftsavtale med kommunen. Forholdet reguleres av fastlegeforskriften, som fastsetter grunnleggende rettigheter og plikter, og av rammeavtalen, som legger rammene for den individuelle avtalen og begrenser kommunens ensidige krav. Hver lege inngår i tillegg en personlig avtale med kommunen basert på mønsteravtalen. Vilkårene i den kan forhandles. For næringsdrivende gjelder ikke arbeidsmiljøloven.

Et mindretall av fastlegene er ansatt i kommunen, helt eller delvis. For disse gjelder arbeidsmiljøloven, Hovedavtalen, Hovedtariffavtalen og særavtalen. På denne måten skiller fastlegeordningen seg i to: én modell for næringsdrivende og én for ansatte, med ulike rettigheter, plikter og rammer.

Aldersgrensen

For fastleger med driftsavtale opphører avtalen automatisk ved fylte 70 år, slik fastlegeforskriften og rammeavtalen fastsetter. Samtidig kan kommune og lege avtale tidsbegrenset forlengelse frem til 75. Formålet er å ivareta pasientsikkerhet, sikre kvalitet og opprettholde enhetlig praksis.

For fastleger ansatt i kommunen avsluttes avtalen ikke automatisk ved fylte 70 år, men 70-årsgrensen gjelder også her. Kommunen må fatte vedtak om fratreden etter Hovedtariffavtalen og arbeidsmiljøloven § 15-13 a. Det kreves ingen annen begrunnelse enn at legen har nådd grensen, og legen har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden.

Aldersgrensen som juridisk dilemma

Aldersgrensen på 70 år er et tydelig skille for fastleger. Den er begrunnet i pasientsikkerhet og kvalitet, men kan være utfordrende fra et juridisk ståsted. EU-retten og norsk praksis krever at slike aldersgrenser er saklige, nødvendige og forholdsmessige. En ren kalendergrense tar lite hensyn til individuelle forskjeller i helse, kapasitet og erfaring.

Når vi ønsker at flere skal stå i arbeid lenger, fremstår stopp ved 70 som et anakronistisk virkemiddel – særlig når regelverket åpner for forlengelse, og grensen i arbeidsmiljøloven er 72. Det kan også spørres om det rent faktisk er nødvendig all den tid avtalen inneholder mulighet for oppsigelse for begge parter. Kommunen kan si opp avtalen dersom forsvarlighet eller pasientsikkerhet krever det. I alle tilfeller må generelle aldersgrenser kunne begrunnes tydelig og ikke ramme fullt kvalifiserte individer unødvendig.

Paradokset er tydelig: legen kan ha autorisasjon til 80, men mister pasientlisten ved 70. Spenningen mellom lovverkets intensjon om pasientsikkerhet og behovet for ensartet praksis på den ene siden, og den enkeltes kompetanse og rettigheter på den andre, er konkret og synlig. Når er en lege «for gammel»? Svaret ligger ikke i kalenderen, men i den forsvarlighetsvurderingen som kan dokumenteres og etterprøves.

Muligheter etter 70

For næringsdrivende fastleger åpner regelverket for tidsbegrenset forlengelse av avtalen med kommunen – frem til 75 år – dersom kommune og lege blir enige. For å benytte muligheten må legen selv ta kontakt med kommunen i god tid før 70-årsdagen.

Ved slik forlengelse vil kommunens avgjørelse utgjøre et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det betyr at beslutningen må være saklig begrunnet, følge forsvarlig saksbehandling, og bygge på hensyn som pasientsikkerhet, kapasitet og forsvarlighet. På den måten unngås vilkårlige avgjørelser og det gis rom for individuelle vurderinger, samtidig som hovedregelen sikrer enhetlig praksis. Videreføring kan derfor ikke avslås uten saklig grunn.

For å styrke sitt grunnlag bør legen dokumentere egen kapasitet og foreslå konkrete tilpasninger, som for eksempel justert listelengde. En skriftlig og begrunnet søknad gir et godt utgangspunkt for en ryddig prosess. Strategien er enkel: benytt revisjon og forhandlingsmuligheter aktivt, ta opp aldersgrense tidlig, dokumenter saklige argumenter for å fortsette, og avtal løsninger som ivaretar både pasientsikkerhet og egen kapasitet.

Kommunalt ansatte fastleger på sin side må avtale midlertidige eller alternative løsninger med kommunen for å kunne fortsette. Selv om stillingsvernet ikke er det samme som i en ordinær fast stilling, kan tilpassede avtaler være forsvarlige når kapasitet og kvalitet kan dokumenteres.

Harmonisering av regelverket

Fastlegeforskriften er nå ute på høring med forslag til modernisering og nye regler for fastlegeordningen. Selv om dagens 70-årsregel ikke foreslås endret, vurderes det å heve aldersgrensen for tidsbegrensede avtaler fra 75 til 80 år. Formålet er å harmonisere aldersgrensen med helsepersonelloven § 54, slik at leger med gyldig autorisasjon vurderes som egnet til fortsatt yrkesutøvelse i fastlegeordningen.

Forslaget bygger på et tydelig prinsipp: at autorisasjonsstatus, ikke kalenderalder, bør være avgjørende for vurderingen av forsvarlighet og egnethet. Samtidig skal kvaliteten i tjenesten sikres gjennom kommunens interne rutiner, tilsyn og vurderinger, samt ved kommunenes inngåelse av midlertidige avtaler med fastleger over 70 år.

Dersom endringen vedtas, vil den gi leger som ønsker det og oppfyller kravene, reell mulighet til å stå lenger i yrket. Det kan bidra til å styrke både kontinuitet, kapasitet og kvalitet i fastlegeordningen.

Kompetanse trumfer alder

Helsetjenesten og pasientene har behov for å beholde legens kompetanse og erfaring. For mange pasienter representerer relasjonen til fastlegen trygghet som har bygget seg opp over tid. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor fastlegeordningen skal opphøre ved 70, når autorisasjonen varer til 80.

En erfaren lege besitter unik kunnskap som ikke kan læres fra lærebøker, og som gir tryggere og mer effektiv behandling. Forslaget om å harmonisere aldersgrensene flytter tyngdepunktet dit det hører hjemme: fra kalender til faktisk kvalitet og erfaring.

For de legene som ønsker å fortsette, er budskapet klart: deres kompetanse er etterspurt, og muligheten for videre praksis er både samfunnsøkonomisk klok og et bidrag til en mer robust fastlegeordning. Til syvende og sist bør kompetanse, erfaring og motivasjon – ikke kalenderen – avgjøre når en fastlege avslutter sin praksis. Dette er god pasientsikkerhet, god samfunnsøkonomi og god jus.