Regjeringens vei til fremtidens helsepersonell er som å rive av et plaster
Lavere inngangskvalifikasjoner til utdanningen vil medføre økt ressursbehov ved skolene, og det vil kunne påvirke sluttkompetansen.
Som fembarnsmor er jeg godt kjent med å fjerne plaster. Den mest effektive metoden kan ofte være å rive det av, tross smerteskrik. Som sykepleier vet jeg derimot at denne metoden hos «Martha» på 76, som står på kortisonbehandling og har skjør hud, vil medføre hudavriving og store sår som kan være umulig å lege. Det å følge sittende regjerings løsningsforslag for å sikre helsepersonell i fremtiden er som å se et plaster rives av, uten av den som gjør det har innsikt i hvem plasteret fjernes fra.
Nye forslag
Opptaksmeldingen setter stort fokus på rask igangsetting av studier- for å komme raskt i jobb. For å oppnå dette foreslås blant annet en fjerning av mulighet til å opparbeide tilleggspoeng, med den begrunnelsen at det vil redusere tidsbruk. Samtidig foreslås nye veier inn i høyere utdanning, for eksempel via realkompetanse- som jo også tar tid. Videre foreslås å fjerne karakterkrav for opptak til sykepleierutdanning. Parallelt argumenteres det med fordelen med et slikt krav for lærerutdanning, hvor man ser økt studiegjennomføring. Forskning viser sammenheng med resultater fra videregående og prestasjon i høyere utdanning. Lavere inngangskvalifikasjoner vil medføre økt ressursbehov ved skolene, og det vil kunne påvirke sluttkompetansen.
«Fagarbeider» fremstår som et nytt favorittord hos sittende regjering
Profesjonsmeldingen vakler også i argumentasjonen for og imot mastergrad, og igjen vektes viktigheten av masterkompetanse tyngre for lærere og saksbehandlere i barnevernet enn for sykepleiere. På den ene siden fremheves gradsstrukturen for høyere utdanning, som er bachelor-master-doktorgrad. Dette samsvarer med nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR), som utdanningene er utformet etter. Helse- og sosialfaglige utdanninger har forskriftsfestede, nasjonale retningslinjer, som også bygger på samme nivåer. I tillegg er disse utarbeidet i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og helse- og omsorgstjenestene. På den andre siden vektlegges videreutdanning som et «godt nok» alternativ- som jo ikke samsvarer med gradsstrukturen, NKR eller rammeplanenes nivå.
Nytt favorittord
I Nasjonal helse- og samhandlingsplan er begrepet «kompetanse» brukt over 500 ganger, mens dette i liten grad relateres til spesifikt helsepersonell. «Fagarbeider» fremstår som et nytt favorittord hos sittende regjering, eller i det minste avgått helseminister. Et av fokusområdene i planen er å «styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfelt i utdanningen av helsepersonell». Dette vil jeg hevde vi i stor grad er godt på vei, gjennom de nevnte nasjonale retningslinjene, og gjennom forskriftsfestede krav til praksisstudier. Et hovedgrep i planen er «å rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse i vår felles helsetjeneste gjennom et fagarbeiderløft, flere LIS1-stillinger, innføring av offentlig, tjenestenær spesialistgodkjenning av flere helsepersonellgrupper, mer vekt på breddekompetanse og å strukturere arbeidet med hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper». Sammenhengen mellom «riktig kompetanse», «tjenestenær spesialistgodkjenning» og «hensiktsmessig oppgavedeling» fortjener redegjørelse for et samlet Storting- før man eventuelt vedtar endringer i utdanningssystemet slik det er i dag.
Helsevesenet i dag kan sammenlignes med «Martha»: Det er skjørt- det er stor etterspørsel eller tjenester og for lite personell til å utføre disse. Dette gapet vil øke. Vi må tenke nytt når det gjelder både oppgaveløsning og prioritering av disse. Men de nevnte stortingsmeldingene fremstår som en «rask avrivning av plaster», i et desperat forsøk på å være effektiv, fremfor en grundig vurdering av «hvem plasteret tilhører». Høyere utdanning i Norge anses å ha høy kvalitet. De foreslåtte endringene kan medføre «hudavrivning og sår som vanskelig lar seg lege».
Ingen oppgitte interessekonflikter
