Stortinget må satse på generell indremedisin og kirurgi

«Den generelle kirurg er en utdøende rase. Færre sykehus kan ha kirurgisk akuttberedskap og fødetjeneste. Her må vi gjennomføre strukturendringer». Slik var budskapet da jeg første gang ble involvert i arbeid med endring av sykehusstruktur i Nordland i 1991. Elementene var da, som nå, høyspesialisert medisin, økende kostnader, effektivitet, rekruttering, spørsmål om kvalitet, likeverdig tilgjengelighet og trygghet. Og bare for å ha det klargjort innledningsvis, kvaliteten på tjenestene som ytes i vår blanding av mange mindre og noen større sykehus, er god, også i internasjonal sammenheng (Frich 2024).

Generelle spesialiteter må være basis

Stortinget behandler nå Nasjonal helse- og samhandlingsplan (NHSP 2024-2027). Stortinget bør samle seg om overordnede formuleringer for utviklingen av helsetjenesten. Brede generelle spesialiteter i kirurgi og indremedisin bør kunne håndtere det store volum av vanlige tilstander som kommer til sykehus. Det sikrer trygghet og likeverdig tilgjengelighet både i Finnmark med 2 mennesker pr. km2 eller i Rogaland med 50. Vi kan ikke bare fortsette å snakke om at vi vil styrke det generelle. Det må gjøres. Et organisatorisk og faglig tettere samvirke mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten er nødvendig del av dette. I stortingets behandling bør verdien av sterke regions- og universitetssykehus, i et avklart og forutsigbart samspill med lokale tjenester, tydeliggjøres. Dette er en finstemt balanse.

Blir det bredde av vertikal spesialisering?

Fastlegene håndterer 9 av 10 som trenger helsehjelp. 0mlag 80 prosent av de som trenger sykehusbehandling får det på sitt nærmeste/lokale sykehus.. En forskjell mellom et generalistperspektiv og den høyspesialiserte medisinens ståsted, er hvordan bredden ivaretas. I mindre sykehus sikres kompetanse på tvers av fagområder ved at fagfolkene er generelle spesialister og/eller at det er de jobber bredt. På store sykehus ivaretas bredden ved vertikal spesialisering, spesialister på flere områder blir til sammen bredde. Så blir spørsmålet: Kan det store volum av folks vanlige tilstander, som får sitt tilbud lokalt, håndteres av framtidens generelle spesialister? Kan det være grunnmuren i all spesialisthelsetjeneste? Alt tyder på det. Det kan selvfølgelig tenkes en modell for grisgrendte strøk (generalister) og en for tett befolkede områder (høyspesialisert). Alternativt er at helsetjenesten organiseres med utgangspunkt i bred generell kunnskap (spesialiteter) som også er fundamentet i videre subspesialisering (Braut og Olsen 2024). Det kan gjøre systemet bærekraftig og robust. Denne utviklingen understøttes nå av de regionale helseforetakene som utreder behovet for breddekompetanse i sykehus (Helse Vest 2024). Helsedirektoratet skal også utrede hvordan legespesialiseringen kan innrettes mot pasientenes og tjenestens behov.

Nettverk mellom sykehus må til

Sykehus i nettverk (NHSP 2016 – 2019 og 2020 – 2023) skulle sikre hensiktsmessig oppgavedeling, samarbeid om pasientforløp, bemanning, utdanning av helsepersonell og hospiterings- og ambuleringsordninger. Et slikt organisatorisk grep må fylles med praktisk innhold. Det kan handle om faglige fellesskap, senter – satelittmodeller som forutsetning for lokale tilbud, kompetansemiljøer på tvers av institusjonsgrenser, samarbeid om pasientbehandling, systemer etc. (Braut og Olsen 2024). Modellen er krevende og må utforskes, beskrives og gjøres praktisk anvendbar i et system med skott mellom institusjoner og fagmiljø.

Kan kursen justeres eller er dette havre til en død hest?

Utviklingen i medisinen drives av sterke internasjonale krefter. Det definerer også organiseringen av tjenestene. Det er sub- og superspesialisering som gir faglig tilfredstillelse, personlig prestisje og kanskje den beste arbeidshverdagen. Stadig færre velger spesialisering i generell indremedisin og kirurgi (Henriksen 2024). Er dette en uavvendelig utvikling? Hvilke insentiver kan vi bruke for å styrke rekrutteringen til generelle fag hvis vi vil? Hvordan kan og må utdanningen bygges opp?

Etter 30 års stadig strid med forsøk på strukturendringer synes det å være en lite farbar og unødvendig vei. I slike prosesser har folkelige interesser og lokale politiske aktører svært stort gjennomslag, uavhengig av politisk lojalitet (Raknes 2024). De faglig og godt begrunnende løsninger spriker også. Regjeringen avviste Helsepersonellkommisjonens forslag om en nasjonal utredning om struktur. Helseministeren har, ved beslutninger i Helse Nord prosessen «støttet» bl.a. av Tone Trøen og Høyre i Stortinget, i praksis vedtatt strukturen for kommende fire års periode.

Tjenester av god kvalitet, i samarbeidende fellesskap mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, basert på generell og bred kunnskap, vil dekke behovene til de aller fleste. Kombinert med tilgjengelige subspesialiserte tjenester og nettverk mellom sykehus kan det være nøkkelen til et bærekraftig og robust helsevesen, særlig utenfor de tetteste befolkede områdene. Det trengs kraftig satsing på samarbeid både med kommunehelsetjenesten og mellom sykehus. Hva som trengs for å dekke store volum av folks vanlige plager og behov må være et godt utgangspunkt. Dette kan også redusere de politiske konfliktene.

Ingen oppgitte interessekonflikter