Monika Puskeppeleit (43) er blant de sist ankomne av vel to hundre tyske leger her i landet. Den norske legemangelen gjorde det mulig å virkeliggjøre drømmen om på nytt å arbeide i polare strøk. Med 12 ukers norskkurs i Tyskland i regi av det norske Legerekrutteringsprosjektet (LRP) og Arbeidsdirektoratet, mente hun seg godt rustet for et opphold i Norge. Men det første møtet med norsk virkelighet ble vanskelig på flere måter.
På sykebesøk med feber
Monika Puskeppeleit ble en uke før julaften svært godt tatt i mot i sin nye hjemkommune Sørreisa i Troms, både av kollegene på legekontoret og av folk flest. Men legemangelen som var spesielt stor i jule- og nyttårshelgen, førte til at hun bare etter noen dager som kommunelege II ble eneansvarlig for et legevaktområde med fem tusen innbyggerne. Dette uten engang å vite hvordan legevakt- og trygdesystemet fungerte.
Sykdom blant legekollegene førte til at hun i forrige uke måtte dra på sykebesøk i tolv minusgrader og med en feber på 39. Hardhausen fra Frankfurt er imidlertid ikke ukjent med vinterkulden. Som baseleder og medisinsk ansvarlig for den første kvinnelige Antarktisekspedisjonen tilbrakte hun fra 1989 14 måneder på den tyske forskningsstasjonen Georg-von-Neumayer i Dronning Mauds Land.
Men i helgen hadde hun ikke hun noe valg. Hun måtte legge seg syk hun også.
Råd til Arbeidsdirektoratet
Mest uforberedt var hun imidlertid på alle de praktiske problemene som fulgte med flyttingen fra Tyskland til Norge. Legene på norskkurset ble for eksempel ikke informert om det norske trygdesystemet, en stor utfordring når hun plutselig stod der alene uten andre enn pasientene å spørre. Og uten oppholdstillatelse og et personnummer får hun for eksempel ikke åpnet bankkonto, men må få lønnen sin i kontanter.
Hun mener Arbeidsdirektoratet burde ha orientert om slike forhold på forhånd, slik at hun kunne forberedt seg bedre.
- Politiet kan for eksempel ikke gi meg et svar på søknaden om oppholdstillatelse før i februar, mens det forventes at jeg skal ta ansvaret på legevakt allerede etter fire dager i en ny jobb i et fremmed land, poengterer hun.
Monika Puskeppeleit hadde helst sett at hun kunne søkt om oppholdstillatelse allerede fra Tyskland, slik at noe så sentralt som et personnummer hadde vært klart før hun kom til landet. Ellers savner hun innføring i det norske trygde- og helsesystemet. Under norskkurset mener hun dessuten deltakerne burde fått lønn, fremfor bare å få dekket kurs- og oppholdsutgifter. Hun greide seg så vidt økonomisk fordi hun bodde i samme by som kurset ble arrangert. Men enkelte leger fra andre steder, ikke minst familieforsørgere, måtte ta opp lån for å ha råd til å følge kurset på dagtid.
- Hvorfor ikke legge kursene til Norge? Da kan man snakke norsk og bli kjent med de norske forholdene hele døgnet, foreslår hun. I Tyskland fikk deltakerne norskundervisning seks timer hver dag, og koblet deretter over til den tyske virkeligheten.
Håper å bli lenge
Monika Puskeppeleit regner med å bli i Norge i flere år. På sikt håper hun å få fullført sin spesialistutdanning i nevrokirurgi, som hun mangler bare noen få operasjoner på å ha fullført. Med en vitenskapelig bakgrunn, en doktorgrad i onkologisk kirurgi, erfaring fra medisinsk hjelpearbeid i Nord-Sibir og faglig og organisatorisk erfaring blant annet fra polarmedisin og alpin- og høydemedisin, håper hun at det etter hvert vil åpne seg flere muligheter for henne i Norge.
- Men framfor alt er jeg innstilt på å gjøre en god jobb her i Sørreisa. Jeg håper de blir fornøyd med meg, sier hun på godt norsk.
Etter bare en måned på det nye stedet slår hun fast at hun trives svært god. Monika Puskeppeleit er på mange måter kommet 'hjem igjen'.
- Sørreisa ligger nemlig omtrent like langt fra Nordpolen som vår base lå fra Sydpolen, sier hun, og forklarer med det hvorfor hun slo seg ned nettopp i Sørreisa.
Opphav:Folk i farten, Dagens Medisin01/99
Kjell Arne Bakke