SMERTELINDRING Resultatene kommer frem i en artikkel i siste utgave av International Journal of Palliative Nursing. Her presenterer sykepleier og forsker Liv Wergeland Sørbye resultatene fra sin tyve års studie om terminalomsorg ved Diakonhjemmet sykehus. Wergeland Sørbye, som til daglig arbeider på forskningsavdelingen ved Diakonhjemmets høgskolesenter (Diaforsk), har blant annet sammenlignet behandlingen som ble gitt til hundre døende pasienter ved Oslo-sykehuset i henholdsvis 1977, 1987 og 1997. Hun intervjuet også nære pårørende om hvor godt informert de var om at døden nærmet seg. Ved Diakonhjemmet økte bruken av smertestillende medikamenter i tyveårs perioden. Eksempelvis økte bruken av opiater fra 38 prosent i 1977 til 72 prosent i 1997. - Kreftpasientene på Diakonhjemmet ble behandlet på en vanlig medisinsk avdeling. Det stiller seg selvfølgelig annerledes på en ren kreftavdeling som den på Bærum sykehus. Her vil man kunne møte flere kompliserte sykdomsbilder som gjør det aktuelt å vurdere bruk av terminal sedering, svarer hun. Wergeland Sørbye har også dokumentert at aktivt livsforlengende behandling med antibiotika, intravenøs væske og gjenoppliving er redusert drastisk fra 1977 til 1987. Et betydelig fremskritt, ifølge Wergeland Sørbye, er legenes holdning når det gjelder å understreke i pasientjournalens ulike dokumenter at terminale pasienter ikke skal gjenopplives. I 1977 var dette knapt nedskrevet, mens det tyve år senere var slått fast i 78 prosent av disse pasientjournalene. Til sammenligning ble det dette året understreket i journalen til 93 prosent av de døende kreftpasientene at de ikke skulle gjenopplives. - Hvordan er de pårørendes holdning til døden i dag, sammenlignet med tidligere? - Nære pårørende er blitt mindre informert om at døden nærmer seg, svarer hun. For tyve år siden var 78 prosent av de nære pårørende fullt klar over at utgangen nærmet seg, mens det i 1997 bare var 59 prosent. - Det kan synes som om folk flest har mindre evne til å godta døden i dag enn tidligere, sier forskeren, som legger til at det også var vanskeligere å få pårørende til å la seg intervjue om døden den siste gangen enn i de to foregående intervjurundene. Opphav:
Dagens Medisin på nett

Kjell Arne Bakke