I følge nye tall fra UNAIDS og WHO referert i Folkehelsas MSIS-rapport, og omtalt i forrige utgave av Dagens Medisin, er nesten fjorten millioner mennesker døde av aids i verden. I Norge er man i disse dager ferd med å passere 500.
Hvem er mer aktuell til å kommentere disse tallene enn hiv-/aidseksperten Calle Almedal (54), som arbeider for nettopp UNAIDS i Geneve? Der fungerer han som bindeledd mellom UNAIDS og de frivillige organisasjonene.
Den svenske sykepleieren, som har bodd i Norge siden 1972, var blant de første som engasjerte seg i hiv-/aidsproblematikken her i landet. Etter at venner og kolleger rundt ham fikk konstatert hiv og senere døde av aids, har han brent for dette arbeidet. Siden 1984 har han arbeidet som helserådgiver i internasjonal avdeling i Norges Røde Kors, en stilling han har permisjon fra mens han arbeider i UNAIDS.
- Hva er din kommentar til antall aidsdøde i Norge sett i forhold til tallene på verdensbasis?
- Jeg er redd for at vi både i Norge og resten av verden ennå ikke helt har greid å fatte omfanget av hiv-/aidskatastrofen. Norge, som mange andre industrialiserte land, har etter mitt syn hatt, og har fortsatt, flaks i forhold til hiv-epidemien.
- Forklar det nærmere!
- Det er ikke tvil om at Norge har gjort et fremragende forebyggende arbeid i de gruppene som til og begynne med var mest utsatt for hiv-smitte. Dette arbeidet har reddet mange mennesker. Men det er ren og skjær flaks at viruset ikke har slått seg ned i andre grupper enn de definerte risikogruppene som homofile og sprøytemisbrukere.
- Hvilke tiltak er nødvendig for å forebygge at viruset sprer seg utenom de definerte risikogruppene?
- Man bør starte med å gjøre skikkelige analyser av hvor i befolkningen viruset kan tenkes å slå feste. Deretter må man sette inn forebyggende tiltak også mot disse gruppene, svarer han.
- Hvilke grupper i befolkningen tenker du på?
- Blant annet innvandrerne. Desentraliseringen av helsevesenet har ført til en pulverisering av ansvar for hiv-/aidsarbeidet, mellom for eksempel Helsetilsynet og Oslo kommune. Kan ikke noen skjære gjennom og fatte en vettug beslutning om å bevilge penger til innvandrerne, slik at de får en mulighet til selv å starte hiv-forebyggende arbeid? Så vidt jeg vet har denne saken vandret frem og tilbake mellom etatene i årevis, sier Almedal.
Den aller viktigste oppgaven for ham i UNAIDS akkurat nå er å prøve å få frivillige organisasjoner mer engasjert i arbeidet med hiv-/aidsepidemien, ved å involvere dem direkte i hjelpeprogrammer og få dem til å påvirke bevilgende myndigheter i sine hjemland.
- Det virker som man i vår del av verden tror at aidsfaren nå er over. Det er utviklet mer eller mindre effektive medikamenter. Dette har lettet presset på myndighetene, også i Norge. Bevilgningene til internasjonalt hiv-/aidsarbeid har stagnert, mens epidemien raser nesten uhindret frem, konstaterer han.
Han konstaterer at interessen for hiv-aidsarbeidet faller.
- Hvordan kommer det for eksempel til å gå i Botswana? Der er hver fjerde innbygger smittet, av en befolkning på 1,2 millioner. Hva når alle disse blir virkelig syke? spør han, og setter dermed de norske aidstallene i et større perspektiv.
- Hvordan ser du på hiv-/aidsproblematikken i dag, etter å ha arbeidet med den i 16 år?
- Hadde jeg visst hva det innebar da jeg begynte å arbeide med hiv-/aids i 1982, er jeg ikke sikker på jeg hadde engasjert meg som jeg har gjort. Det er og blir en oppoverbakke-jobb. Situasjonen i verden blir bare verre og verre. Å jobbe globalt er ikke lett, innrømmer han.
Opphav:Folk i farten, Dagens Medisin02/99
Kjell Arne Bakke