Aktiv debatt om dødshjelp

Tine Dommerud

Nordland og Oslo legeforening var arrangører for møtet, som trakk så mange tilhørere at man i siste liten måtte hente frem flere stoler.

Innledere var tidligere stortingspolitiker Inge Lønning, psykolog og medlem av foreningen Retten til en verdig død, Per Schioldborg, sykehjemlege Pernille Bruusgaard, leder Trond Markestad i Legeforeningens råd for legeetikk og anestesiolog og sykehuslege Sven Ulvin.

Har vi glemt å trøste?
Inge Lønning tok for seg tendensen til at legerollen dreier fokus bort fra det å trøste og lindre - til å helbrede. Lønning har nylig gått ut av Stortinget, og han vært helsepolitiker for Høyre. Han er teolog og opptatt av Hippokrates mål for medisinen: «Av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste».

- Kanskje har utviklingen gått litt for langt i retning av å helbrede til fortrengsel for de to andre.  Begrepet trøste har mistet mye av innholdet sitt. Men hva har vi til syvende og sist å tilby en dødende pasient annet enn lindring og trøst?

Menneskeverdet
- Det å ha en holdning til å avslutte behandling er en viktig legeoppgave, sa leder Trond Markestad i Rådet for legeetikk. Han har vært med i arbeidet av ny veileder for beslutningsprosessene som skal ligge til grunn for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende.

I et balansert innlegg trakk han frem argumenter både for og imot dødshjelp: - Man kan mene at både barmhjertighet, autonomi og verdighet er tre sentrale synspunkter for å avslutte liv. Vi mener likevel at det er galt. Aktiv dødshjelp vil undergrave synet på menneskeverdet - og på livets ukrenkelighet. Vi skal heller ikke se bort ifra at det vil svekke tilliten til helsevesenet, sa Markestad.

Vil de dø?
Han trakk også frem usikkerheten ved et slikt ønske. 

- Det er umulig å vite om pasienten virkelig ønsker å dø, om det er et reelt ønske - eller om pasienten opplever seg selv som en belastning. Vi frykter dessuten at sårbare grupper vil bli ekstra utsatt, sa Markestad, som fastslo at aktiv dødshjelp ikke er en legeoppgave.

Siste leveår
Morten Laudal tok for seg et annet element ved behandling i livets sluttfase.

- Vi må tenke gjennom hva som er viktig og riktig å gjøre i pasienters siste leveår. Som leger må vi klare å stå i mot en for aktiv behandling når denne er nyttesløs og bare er med på å forlenge lidelsen, sa Morten Laudal.

Må snu forventningene
Pernille Bruusgaard, sykehjemlege på Smestadhjemmet i Oslo, fortalte om en viktig samtale som foregår mellom pasient, pårørende og lege ved sykehjemmet. Her snakkes det om tanker omkring døden.

Bruusgaard er ikke i tvil om at denne samtalen, og åpenheten omkring temaet, gjør det enklere for andre når livet går mot slutten.

- På sykehuset har noen av våre pasienter blitt forespeilet at sykehjemsoppholdet er et ledd i rehabiliteringen, og at de skal komme hjem igjen. Vi må bruke mye ressurser på å snu forventningene om evig liv til å forberede dem på at de skal dø.

Ung bekymring
Etter innledningene var det to timers debatt der salens leger fikk delta. Helt til slutt tok en yngre lege, Marit Falch, ordet.

Hun beskrev to opplevelser der to forskjellige barn ble holdt mer eller mindre kunstig  i live, og Falch stilte spørsmålet; For hvem ble de holdt i live, og hva slags liv.

- Jeg har stilt meg spørsmålet: Hva er det vi driver med. Derfor håper jeg på en levende debatt fremover både i Legeforeningen og i de enkelte kollegium. Det er viktig at vi ikke slutter å diskutere disse vanskelige tingene.

Dagens Medisin 03/10