Etiske sideblikk: Frihet til tvang

Er nordmenn galere enn mennesker i andre europeiske land? Har hordalendinger større behov for tvungent psykisk helsevern enn rogalendinger og tromsøværinger? Det er fristende å stille disse spørsmålene når man leser Sintef Unimeds Samdata-rapport om tvangsbruken ved norske psykiatriske sykehus og sammenligner med tilgjengelig statistikk fra andre europeiske land. Enda mer fristende er det selvsagt å stille det speilvendte spørsmål om norske psykiatere bedriver storstilt overbehandling på tvangsbehandlingens område. Uansett hvordan man snur og vender på disse dataene, synes det som om norsk psykiatri i alminnelighet, og hordalandspsykiatrien i særdeleshet, her har et aldri så lite forklaringsproblem. Særskilt væremåte?
For å ta det alminnelige problemet først. Det er liten grunn til å tro at den høye prevalens av tvangsinnleggelser i Norge (45 prosent) sammenliknet med våre naboland Sverige (19 prosent) og Danmark (10-12 prosent), eller med land som England (12 prosent) og Nederland (6-7 prosent), entydig lar seg bortforklare gjennom henvisning til ulike måter å føre statistikk på (eksempelvis forskjellen mellom å registrere antall tvangsinnleggelser og antall tvangsdøgn). Prosentavstanden lar seg muligens minke noe ad denne forklaringsvei. Allikevel er det ifølge Sintef Unimed-forsker Trond Hatling «ubestridt at Norge ligger veldig høyt i europeisk sammenheng» (Aftenposten 18.01.01). Eksistensen av en høyere faktisk prevalens av tvangsbehandlingstilstander i Norge enn i andre europeiske land fortoner seg imidlertid enda mer usannsynlig som forklaring på dette tallgapet. Dermed synes man henvist til å søke forklaringen i særegenheter ved vår lovgivning på området og ved praktiseringen av denne lovgivningen. Følgelig blir det også nærliggende å stille det ubehagelige spørsmålet om det i norsk psykiatri eksisterer en særskilt væremåte vis-à-vis fenomenet tvang. Når det gjelder lovsituasjonen i Norge på området, er det fortsatt slik at psykiatriske pasienter kan tvangsundersøkes og/eller innlegges til observasjon under tvang, i situasjoner hvor det hersker usikkerhet om pasientens sinnstilstand (Jfr. Forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern mv., fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-13, § 1-3, § 3-5 og § 4-9). Likeledes opprettholdes ordningen med at tvangsinnleggelser kan finne sted uten domstolsbehandling. Ett (nesten) særnorsk kriterium er imidlertid fjernet i den nye psykiske helsevernloven, ettersom tvangsinnleggelse på sosialt grunnlag ikke lenger er tillatt. Spørsmålet er imidlertid om fjerningen av dette overlastkriteriet er nok til å endre - for ikke å si bedre - på situasjonen. Empirisk problem
Flere forhold tyder på at det siste spørsmålet ikke kan besvares bekreftende. For det første har vi, ifølge fungerende fagsjef Johan William Glad i Helsetilsynet, et empiriskproblem; mangelen på data gode nok til å føre forsvarlig tilsyn med tvangsbruken ved innleggelser, ved medisinering og andre typer tvangstiltak, som isolering på eget rom eller bruk av remmer (Aftenposten, 18.01.01). Også lederen i Norsk Psykiatrisk Forening, Bjarte Stubhaug, er opptatt av dette dokumentasjonsproblemet, men peker i tillegg på en mulig kulturell forklaringsfaktor; at Norge på tvangsbehandlingens område kanskje er mer permissiv enn andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. En slik forklaring ville støtte opp under antakelsen om eksistensen av en særskilt norsk væremåte innen tvungent psykisk helsevern. Problemet er imidlertid at en slik antakelse verken lar seg bekrefte eller avkrefte så lenge datagrunnlaget for dette mangler. Av samme grunn lar selvsagt heller ikke de regionale forskjellene som eksisterer mellom for eksempel Valen sykehus i Hordaland; hvor hele 84 prosent er tvangsinnlagt, og Rogaland psykiatriske sykehus; hvor bare? 31 % er lagt inn ved tvang, seg entydig forklare. Tiden tør derfor være overmoden for det landsomfattende prosjektet Norsk psykiatrisk forening nå har igangsatt for å kartlegge og bedre rutinene for registrering og håndtering av tvangsbetonte tiltak. Prosjektet tjener derfor ikke bare foreningen til ære, men vil utvilsomt også være av stor rettsikkerhetsmessig betydning for de mange pasientene og fagpersonene som lever og virker i denne sårbare sektoren av vår helsetjeneste.