Biologisk skatt i fare

Lederen i Den norske patologforening, Cecilie Alfsen, mener at det nå haster med å fastslå hvem som skal eie og disponere dette biologiske materialet. Hun ønsker seg en nasjonal biobank for å sikre tilfredsstillende lagring. Som patolog har hun opplevd at forskere forsyner seg rikelig med celleprøver og vevsbiter, og når prøven når patologen, er det ikke mer vev igjen å stille diagnosen på. - Vi må passe oss så vi ikke havner i en situasjon der forskere og patologer er som gribber rundt det ferske operasjonsmaterialet, mener Alfsen, og legger til: - Enkelte undersøkelser kan kun gjøres på ferskt materiale. Det ville derfor vært en fordel om det var en instans alene, for eksempel patologen, som tok vare på materialet fra begynnelsen av. Gjennom 70 år har norske patologer tatt vare på 15-20 millioner parafinblokker med vev, 10 millioner cytologiske prøver, fra fem millioner mennesker fordelt på seks generasjoner. I lagrene ligger blant annet celleprøver fra nesten alle norske kvinner. - Dette kombinert med en del særnorske fenomener som en oversiktlig befolkning med et stabilt bosettingsmønster, et godt folkeregister og ikke minst det norske kreftregisteret, gjør det norske materialet unikt på verdensbasis. Dessuten har materialet vært spredt på relativt få hender i og med at vi har hatt et offentlig sykehusvesen som har undersøkt og lagret prøvene, forteller Alfsen. Nå er imidlertid situasjonen forandret. Store verdier
- Det ene forholdet er at et slikt biologisk materiale nå plutselig har fått en enorm markedsverdi. Det skyldes i all hovedsak utviklingen av molekylærbiologiske teknikker. Vi kan si at patologenes lagre er fylt av blokk på blokk med innesperret DNA-materiale som skriker etter å frigjøres. Her haster det med å avklare hvem som eier materialet, og hvem som skal få retten til å disponere dette. Hva vil for eksempel skje dersom et sykehus velger å privatisere deler av driften, slik det har vært diskutert for laboratoriedelen på Ullevål sykehus? Skal en privat eier også kunne overta det biologiske materialet? At utenlandske interessenter nå tilbyr milliardbeløp for slike lagre, kan jo friste enhver i en tid med presset sykehusøkonomi, tror Alfsen. Hun fortsetter: - Det andre forholdet som nå haster for dette materialet er selve lagringskapasiteten. Mange sykehus har rett og slett ikke plass til mer prøvemateriale. Vi er plaget med dårlige lagringsforhold hvor blant annet mus forsyner seg av vevsprøvene. Aker sykehus hadde et av de største obduksjonsmaterialene i landet. De måtte destruere alle prøver fra før 1974 på grunn av mugg. Slikt må ikke få skje igjen, sier patologenes leder, Cecilie Alfsen. Hun ønsker seg et stort nasjonalt lager, eventuelt delt opp i regionale lagre, et «patologisk» nasjonalbibliotek. Dessuten ønsker hun at det skal være et nasjonalt råd, ikke mer eller mindre tilfeldige kollegiale forhold, som avgjør om en forsker eller forskergruppe skal få tilgang til materialet eller ikke. Helsetilsynet deler Alfsens bekymring for biobankene. Derfor har man nå bedt Sosial- og Helsedepartementet se på saken. I et brev til departementet påpeker Helsetilsynet at det haster med å få en rettslig regulering av eierforholdene rundt de norske biobankene.