- Vi ble elektrosjokk-genier

Vi liker å tro at det vi driver med er rett og riktig. Det er ingen som vil vedgå at de praktiserer medisin på tvilsomt grunnlag. Til tross for at en del moderne medisin heller ikke er bygget på solid vitenskapelig bevis, er det ingen som mener at det de gjør, er direkte galt. Da ville de forhåpentligvis ikke ha gjort det, og hvis de likevel hadde fortsatt sin tvilsomme praksis, ville de ha blitt buret inne, forhåpentligvis. Prøving og feiling
Det er likevel en grunn til at etterpåklokskap, eller kanskje empiri, eksisterer. En del ting kan tydeligvis bare læres gjennom prøving og feiling. Og feil er det nok av i medisinsk historie. I februar 2004 trykket British Medical Journal en studie om behandling av homofile i Storbritannia på 1950 og 60-tallet. Behandling i denne sammenhengen refererer ikke til samfunnets holdninger som sådan, men faktisk til hvordan helsepersonell satte medisinsk behandling av homofile i system. Hvis man hadde spurt dette helsepersonellet på den tiden om hva de drev med, ville de sannsynligvis ha svart vitenskap. Les og lær av feil! Tilfeldig
Forskerne har intervjuet et trettitalls psykologer, psykiatere og andre som var med i behandlingen av homofile på 1960-tallet. Troen på homofili som sykelig avvik var ganske sterk i Storbritannia helt fram til slutten av 70-tallet. Det ble bygget klinikker for behandling av homoseksualitet flere steder. Personellet havnet tilfeldig inn i «spesialiteten». - Jeg hadde ikke mye valg. Det var klinisk praksis. Jeg var veilederens første student. Det første året jeg var der, var praktisk talt det eneste jeg gjorde å gi elektriske støt til homoseksuelle pasienter, sier en psykolog som ble spurt om hvordan vedkommende havnet der. Elektrosjokk
Hovedretningen i behandlingen var aversjonsterapi med elektrosjokk. Oppsummeringen gjøres trolig best av en som var til stede: - Vi måtte bli elektrosjokk-genier. Settingen var slik at man hadde en skjerm, én person satt ved et bord med «ting» (utstyr) koblet til, og tilgang til en spak som de måtte trekke i for å unngå elektriske støt. Bildene startet med pene menn, videre til stygge menn, stygge kvinner og til slutt pene kvinner. Det var bokstavelig talt hele prosessen, sier én av fagfolkene som behandlet pasientene. Skam og tro
Hvordan gikk det så med dem som hadde drevet denne typen behandling? - Jeg har mye skamfølelse. Jeg tror ikke jeg noen gang har snakket om det før nå. Jeg er sikker på at jeg har snakket mye om mine andre kliniske erfaringer, sier en psykolog. En god egenskap er å skifte mening når tilstrekkelig bevis kan føres for at det man tidligere mente og gjorde var feil. Ikke alle har denne egenskapen. - Jeg trodde de (homoseksuelle) var personer som var syke - og trengte behandling og psykiatrisk hjelp. Det tror jeg fortsatt, fremhever en psykolog. Behandlingseffekt
Selv om denne studien i BMJ primært var opptatt av personalet som drev behandling, mener jeg - med respekt å melde - at de som ble utsatt for behandlingen, kanskje fortjener mer oppmerksomhet. Én av psykologene som tilhører den minoriteten som mener at behandlingen var effektiv, forteller følgende historie for å illustrere effekten. - Denne unge mannen kom inn med homoseksualitet. Fullstendig kurert gikk han ut og giftet seg med en pike som var lesbisk. Vi behandlet henne, hun ble bedre og sist jeg hørte om dem var de gift og hadde 4-5 barn! På impuls finner jeg det betimelig å avslutte med følgende sitat fra den tyske forfatteren Friedrich von Schiller (1759-1805): «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves». Opphav:
Reseptfritt, Dagens Medisin 08/04

Lars-Erik Vollebæk