Blant de viktigste debattene for norsk helsevesen i 2012 - trolig også kommende år - er kvalitet, ressursutnyttelse og prioritering: Hvordan skape høyest mulig kvalitet i helsevesenet? Hvordan sikre best mulig ressursutnyttelse? Hvordan prioritere blant helsevesenets oppgaver?
PRIORITERE betyr som kjent å velge noe framfor noe annet; å sette opp en rangordning over hva som er viktigst. I helsedebatten er det få, i alle fall blant personer som er på valg hvert fjerde år, som våger å diskutere hva som ikke er viktig - hva det offentlige ikke skal bidra med.
Det er en vanskelig, men nødvendig debatt dersom vi skal komme videre i diskusjonen for å skape et helsevesen hvor flere får enda bedre, tryggere og sikrere diagnostisering - og behandling - ved alvorlig sykdom.
GUNNAR BOVIM spør i en kronikk i dagens avis om politiske garantier og helseløfter til befolkningen bidrar til nettopp dette. Det er modig gjort. Vi trenger flere direktører i Helse-Norge som våger å utfordre regjeringen, helsestatsråden og Stortinget om disse spørsmålene i det offentlige rom.
På NHOs årskonferanse ga Siri Hatlen et innsiktsfullt bidrag til forståelsen av de komplekse prosessene som pågår i dagens Helse-Norge. Den tidligere OUS-direktøren mener kravet om raske resultater basert på «detaljert og kortsiktig politisk styring», kombinert med «ettårig bevilgningsfinansiering», er blant de største barrierene for en bærekraftig omstilling i helseforetakene.
DET ER likevel ikke bare de folkevalgtes innsats som avgjør om store omstillinger i helsevesenet kommer til å lykkes. Ledelse og ansatte har også sine agendaer og interesser. I både primær- og spesialisthelsetjenesten kjemper man for egen lønn, ressurser til forskning og kollegial prestisje.
De fleste vil imidlertid hevde at nettopp deres intensjoner og handlinger styres av fellesskapets beste, eller som det heter i helsetjenesten; «av hensyn til pasienten».
Vår nasjonale rikdom skaper forventninger i befolkningen som helsetjenesten aldri fullt ut kan imøtekomme. Utfordringen må likevel oppleves og håndteres som et fellesansvar for alle politikere, ledere og yrkesutøvere i sektoren.
Dersom man bare kaster ballen videre så fort man får den i hendene, risikerer man at «forventningskløften» utvider seg, samtidig med - paradoksalt nok - stadige forbedringer i helsetjenesten.
MED BEDRE prosesser før store endringer - som forut for samhandlingsreformen og fastlegeforskriften - kunne misforståelser og støy ha vært unngått.
Politikerne må avstemme mål og virkemidler med ledere og yrkesutøvere i primær- og spesialisthelsetjenesten på en mer gjennomgripende måte enn i dag. Grundigere involvering gir større grad av eierskap, deltakelse og engasjement.
Åpenhet og dialog er stikkord. God kommunikasjon krever uansett at avsender og mottaker er på bølgelengde - og vil det beste for hverandre. Slik er ikke alltid virkeligheten. Bare spør Bente Mikkelsen.
Leder, Dagens Medisin 01/2012