Hvem skal ut?

Vi viker unna for slike situasjoner som best vi kan. Ingen liker å bli konfrontert med valg-situasjoner der liv og død avgjøres etter kostnads- og nyttebetraktninger. Like fullt vet vi at ikke noe samfunn er i stand til å innfri alle behandlingsønsker. Noen må, basert på mer eller mindre fastlagte kriterier, ta beslutningen om hvem som skal ut.

Da helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen åpnet konferansen «Helse i utvikling» i januar i år, la hun vekt på at det er spesielt utfordrende å argumentere for behovet for prioriteringer i et samfunn der velstanden er økende. I dette ligger en erkjennelse av at vi som nasjon begynner å ane et tak på veksten i helseutgiftene: Vi må lære oss til å si nei til visse behandlingsformer - rett og slett fordi de koster for mye.

Smått om senn rykker slike problemstillinger inn på oss. I ett tilfelle, som Dagens Medisin skrev om i siste utgave og som TV2 nylig tok opp, dreide det seg om en pasient med Pompes sykdom. Behandlingen av ham koster årlig mer enn 3,2 millioner kroner - en kostnad det later til å være enstemmighet om at vi har råd til.

Likevel innser vi alle at det et sted går en grense. Går den ved ti, tolv eller tyve millioner kroner per pasient hvert år? Og hvordan skal vi vurdere dyre medisiner som ikke har fullgod effekt, som kanskje bare hjelper pasienten til en foreløpig bedring av livskvaliteten?

Prioriteringer i samfunnsøkonomien er selvsagt ikke noe nytt. Årlig foretas det for eksempel vurderinger i Samferdselsdepartementet når det gjelder utbygging av firefelts motorveier. Vi vet at slike vil redde liv - vi vet at utsettelse av bevilgninger til slike vil medføre store menneskelige tragedier. Vi setter med andre ord en pris på menneskeliv.

Likevel virker det mer ubehagelig å ta slike beslutninger i helsevesenet. Dilemmaene, og makten i de økonomiske beslutningene på departementalt hold, kan bli til personlige belastninger for en helsearbeider. Noe slikt har ikke sin parallell i samferdselssektoren.

Det er ingen ingeniør som personlig får unngjelde når et vogntog kommer over i feil fil, mens en lege som av økonomiske årsaker blir nødt til å nekte en behandling. I gitte situasjoner kan en lege regne med å måtte svare for sykehusets beslutninger både privat overfor de pårørende - og gjerne offentlig til pågående journalister: Etiske vurderinger og krav til lojalitet overfor bevilgende myndigheter er daglig kost for Helse-Norge.

Hvordan skal vi så forholde oss til nye behandlingsmetoder og nye medikamenter i en stadig mer spesialisert, kostbar og teknologisk utviklet bransje? Skal vi akseptere at helsebudsjettet disponeres slik som nå - med mye for de få og mindre for de mange? Eller må samfunnet ta belastningen ved å erkjenne at enkelte liv rett og slett ikke kan reddes - av økonomiske årsaker?

Vi vet at køen av slike spørsmål ikke kommer til å bli kortere. I tillegg til de kostbare teknologiske nyvinningene ser vi også utviklingen av et globalt helsemarked, som setter selve likhetstanken i velferdssamfunnet på prøve. På den ene siden ser vi allerede presset fra ressurssterke pasientgrupper for å få innført private løsninger slik at de kan kjøpe dyr behandling der staten sier nei. På den andre siden forsterkes presset av medisinerne, som mer enn gjerne er innstilt på å møte behovet. Og hvem kan egentlig klandre dem? Hippokrates krever ingen statlig lydighetserklæring selv om myndighetene er ivrige etter å slå fast at legene bærer et samfunnsøkonomisk ansvar. 

Men kanskje vil vi dermed - uvilkårlig - drives mot et todelt helsevesen - et vesen som går motsatt vei av den andre samfunn har lagt ut på.

Helseministeren har riktig påpekt at medisinske fremskritt betyr etiske valg og krav om åpne og reelle prioriteringer. Blant annet for å møte denne utfordringen, arrangerer Dagens Medisin denne uken sin første konferanse i avisens tolvårige historie. Med utgangspunkt i kreftbehandlingen har vi utfordret både det helsepolitiske og medisinskfaglige miljøet i Norge til debatt.

Konferansen har et mye videre perspektiv enn å inspirere det begrensede antallet deltakere på konferansen. Fordi vi besitter en unik formidlingskanal ut i det norske medisinske miljøet, ser vi på oss selv som en naturlig arena for et norsk helsefaglig ordskifte. Og vi ser frem til å formidle inntrykk og synspunkter fra konferansen i neste utgave av avisen.

Leder, Dagens Medisin 05/10