Høyspent om amming

Det var den gangen den kunnskapsbaserte kommunikasjonen med befolkningen gikk via helsesøster, familielegen og nå og da sykehuset.

Dette var en tid med gjennomgående lavere utdanningsnivå i befolkningen, en tid da kunnskap måtte tilpasses strategien for å heve den allmenne helsestandarden i landet.  Hensikten var den aller beste, selvsagt - nyansert viten, balanserte motforestillinger og faglige debatter kunne gjerne føres internt - men ut mot befolkningen måtte sektoren lojalt følge kursen som ble staket ut av helsemyndighetene.  Statens oppgave var først og fremst å hindre forvirring om nasjonale mål.

Selve begrepet folkehelse er et uttrykk for en slik tankegang, det handler om kollektive mål. Og om å gå i takt. 

Den utvidede ytringsfriheten som følger med dagens informasjonssamfunn, er i ferd med å snu opp-ned på mye av denne tankegangen.  I dag er det mulig for de fleste av oss å ta del i faglige kontroverser på høyt nivå. Publikum, og massemediene i særdeleshet, er mer enn villige til å ta til seg motforestillinger mot vedtatte sannheter basert på nye vitenskapelige funn. Interesserte observatører uten helsefaglig bakgrunn kan «tillate seg» å skrive velbegrunnede og vitenskapelig holdbare artikler rett og slett ved å beherske teknikker for informasjonsinnsamling. Slik sett blir helsemyndighetenes kommunikasjonsmessige utfordringer radikalt endret.

Man må ta skrittet fra enveiskommunikasjon til interaktiv debatt i det offentlige rom. Vinterens pandemidebatt må i så måte ha vært en vekker for vokterne av Evangs minne.  Å delta i et slikt offentlig ordskifte, både i forhold til et stadig mer «kjettersk» fagmiljø og samtidig som man må føre argumentasjonen i en språkdrakt strippet for faguttrykk, settes helseautoriteten på stadig nye prøvelser.

Tidligere i sommer sto det på trykk en kronikk i Aftenposten (23.7), skrevet av helsepersonell, som påpekte tendens hos gravide til å utvikle angst for ikke å være «flinke» nok under svangerskapet. Kravene til «perfekt» livsstil hos de vordende mødrene er i ferd med å ta overhånd. «Gravide må slutte å engste seg og heller bruke sunn fornuft», var resepten fra en jordmor ved en helsestasjon i Bergen. Hvilket sikkert er et fornuftig råd.

Men hvem forvalter så «fornuften» i dagens helsesamfunn?  To dager etter at kronikken hadde stått på trykk i avisen, ble det fra samme plass uttrykt synspunkter som utdyper angsten hos mødrene. Da var «kjetteren» en skribent uten medisinsk tittel bak navnet. Han hadde satt sammen en rekke forskningsbaserte artikler der konklusjonene ledet til et radikalt endret syn på helsemyndighetenes anbefalinger om totalavhold hos gravide. Ifølge artikkelforfatteren er det ikke bare dårlig faglig begrunnet at gravide skal unnlate å innta alkohol under svangerskapet. Det kan sågar være fornuftig i et føre var-perspektiv å anbefale et moderat inntak av alkohol.

Artikkelen har så langt ikke blitt besvart av Helsedirektoratet - til tross for at den synes å være svært godt dokumentert. Skyldes dette ferieavvikling eller myndighetsarroganse?

I denne utgaven av Dagens Medisin settes det spørsmålstegn ved nok en vedtatt sannhet - myndighetenes anbefaling om amming. En barnelege mener rådene om full-amming i seks måneder bør revurderes. Basert på en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Pediatrics mener barnelegen det er dokumentert at matallergi kan forebygges ved å avbryte full-ammingen tidligere. Å trekke ut perioden med morsmelk som eneste matinntak, kan også føre til at barn vegrer seg for å ta til seg mat med ny og uvant smak, hevdes det.

Fra vår side har vi lenge vært skeptiske til nok en side ved den allment aksepterte ammepolitikken her til lands. Det kan neppe være tvil om at den ensidige betoningen av ammingens velsignelse er med på å skape unødvendig følelse av mislykkethet hos mødre som av forskjellige årsaker ikke ser seg i stand til å amme eller full-amme. Det dreier seg om mange kvinner. En undersøkelse viser at under halvparten full-ammer når barnet er fire måneder. Like fullt holder helsemyndighetene kategorisk fast på sine anbefalinger. 

Slike eksempler blottstiller, etter vårt skjønn, en tilnærming til helsefaglig kommunikasjon med befolkningen som er overmoden for endring. Når den offentlige debatt etterlater inntrykket av myndigheter som ikke er i takt verken med vitenskapelig funn eller den generelle stemningen i befolkningen, kan det være uttrykk for at noe er galt i kongeriket.

Dette minner om sommerens føljetong om mastene i Hardanger. 

Leder, Dagens Medisin 12/10

Se også: Går imot råd om full-amming