En trist historie

Det ble på mange måter et litt merkelig møte med fortiden.

Det som etter hvert ble kalt Bærum-saken, begynte med at den svenske legen Carl-Magnus Edenbrandt ved Bærum sykehus anmeldte kollega Stig Ottesen i 1998 for aktiv dødshjelp - og litt senere til politiet.

Det var Anne Alviks nestleder Lars Hanssen som fikk saken på sitt bord, og som foreslo Stein Kaasa ved kreftavdelingen i Trondheim som sakkyndig. Han «frikjente» legen, men kritiserte ham samtidig for mangelfull journalføring. Sykehuset fikk påpakning for sviktende rutiner. I ettertid kan man tenke at der burde saken ha endt.

Mediene fortsatt likevel å granske den. Ingen må la seg overraske av dette. Det dreide seg, når alt kommer til alt, om en av de mest følelsesladede og etisk vanskelige sidene ved medisinen, eutanasi. Blant annet fant Aftenposten frem til to svenske sakkyndige som, ifølge avisen, konkluderte med at det var utført assistert dødshjelp ved Bærum Sykehus - senere skulle det vise seg at det heftet alvorlige mangler ved denne «granskingen».

Etter uker med medietrykk, blant annet med beskyldninger om at myndighetene hadde feid en brysom sak under teppet, bestemte daværende direktør Anne Alvik i Helsetilsynet seg for å søke permisjon - for å gi sine medarbeidere ro til å håndtere saken.

Den konstituerte direktøren i Helsetilsynet, Petter Øgar, hevder Alvik, var mer opptatt av å lese aviser enn å komme til bunns i saken. Til Alviks forbauselse igangsatte han sin egen granskning av saken, og av sin tidligere sjef. Han konkluderte med sterk kritikk av Alvik og fastslo at det forelå inhabilitet blant de sakkyndige. Det var snakk om for tette vennskapsbånd til bærumslegen.

I august 2000 trakk Alvik seg fra sin stilling.

Edenbrandt hadde også hadde anmeldt saken til politiet og oppnådde en viss status som «varsler» i mediene.

Påtalemyndigheten henla saken i 2001. Enda viktigere for Alvik ettermæle er det at Justisdepartementets lovavdeling senere konkluderte med at habilitetssvikt ikke forelå. Slik fikk den tidligere helsedirektøren en utvetydig oppreisning. I dag bør vi, ikke minst i et selvkritisk lys, slå fast at den burde ha kommet før.

Fra min side spør jeg meg i dag om hvorvidt vi for ti år siden gjorde et godt nok arbeid i å ettergå påstandene til politikere og beslutningstakere, som uttalte seg  med brask og bram om tilstandene på Bærum sykehus? Gjorde vi nok for å granske disse holdningene - og det grunnlaget de ble fremmet på?

Trolig ikke, og i så måte må vi i dag vi bære noe av den byrden som Alvik ble utsatt for. Til vårt forsvar vil jeg likevel hevde at den kontakten som Dagens Medisin har over et langt bredere spekter av helsevesenet enn de avisene som ellers dekket saken, gjorde muligens at vi klarte å danne oss et litt mer nyansert og annerledes bilde av saken enn den som ble presentert i de tunge riksmediene. Vi så aldri «Bærum-saken» som en åpenbar varslersak. Derfor ble vi kanskje ikke så blendet av det som andre betraktet som «fakta». Vi unnlot blant annet å benytte oss av de anonymt tilsendte journalene vi fikk tilgang til - puttet i hjemmepostkassen til en av våre journalister - rett slett fordi vi ikke hadde mulighet til å verifisere innholdet i dem eller vurdere hvorvidt noe var fjernet i den versjonen vi fikk.

Det som slår meg når jeg i dag leser Anne Alviks side av saken, er den usentimentale tonen boken er holdt i. For dette er ingen sutrebok, slik den opplagt har potensial for å ende i. Det kan synes som om det var lurt av Alvik å la manuset modne i ti år før hun ga det ut. Derfor gir det mer enn et vanlig bilde av det medietrykket som offentlige ledere under gitte omstendigheter utsettes for.

Enda sterkere gir hennes bok en beskrivelse av hva et sviktende faglig og kollegialt nettverk kan utsette lederne for under gitte omstendigheter. Det kan være fristende å spørre seg om en mann i Alviks stilling ville ha blitt utsatt for den samme behandlingen: Er det en sammenheng mellom hennes ublide avgang og Grete Faremos, Monica Kristensens, Randi Fleslands, Gerd Liv Vallas, Karita Bekkemellems og Manuela Ramin-Osmundsens, for å nevne noen navn som popper opp? Har kvinner generelt for få «forsvarere» rundt seg når de blir utsatt for mediestorm og offentlig kritikk? 

Kanskje kan det være noe i det, men det er likevel i Alvik-saken få grunner til å forfølge dette sporet - rett og slett fordi hovedpersonen selv ikke gjør kvinneperspektivet til noe poeng. Heller ikke oppfatter hun seg selv som noe medieoffer selv om mediene åpenbart er skyldig i hennes endelikt som helsedirektør.

Hennes bok er bare trist og bør gi oss grunn til å tenke over hvorvidt vi de siste årene har gått glipp av en godt likt, bunnsolid helsebyråkrat med stor integritet, rett og slett som følge av et mediesamfunn som på et tidspunkt gikk av skinnene.

Hvorfor har hun så skrevet som hun gjør, ti år etter at de fleste av oss har glemt «Bærum-saken»? Hvordan har hun orket å ta dette opp igjen i stedet for å begrave hele saken og stilltiende gå pensjonsalderen i møte vel vitende om at ingen i dag «har noe på henne»?

Vi får tro Anne Alvik når hun skriver at vi fortsatt kan ha noe å lære av saken. Kanskje føler hun i tillegg at det fortsatt er steiner som bør vendes i denne saken for å komme til bunns i dens mange fasetter. For eksempel fikk en journalist i Aftenposten i 2000 et såkalt SKUP-diplom på den årlige journalistiske «gravekongressen» for sitt arbeid med «Bærum-saken».

I uttalelsen fra SKUP-juryen heter det: «I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».

Slik kan verden se ut fra et skrivebord. Da Anne Alvik presenterte sin bok, holdt «bærumslegen», Stig Ottesen, et innlegg der han berørte det han betraktet som det ømtålige spørsmålet som mediene ikke har berørt i kjølvannet av Alviks avgang - hva har episoden på Bærum Sykehus betydd for smertebehandlingen av terminale pasienter? Ottesen viste til tre undersøkelser som alle dokumenterer at bruk av smertestillende midler på terminale pasienter har gått ned i løpet av disse årene og at årsaken er legenes angst etter utfallet av Bærum-saken.

Det var vel ikke dette pressen så for seg under helsedirektørjakten for ti år siden?

Leder, Dagens Medisin 04/10