Har legene skylden?

Diagnosen kan virke som en gladmelding fra en direktør vi ikke vanligvis forbinder med slikt. Litt bekymret er han likevel, selvsagt - for fedmeutviklingen for eksempel - men jevnt over står det bra til med oss. Det skulle vel egentlig bare mangle, vi har aldri brukt mer ressurser på norsk helse. 

Helsedirektoratets mål med rapporten er å formidle vesentligheter når det gjelder status og utvikling i sektoren:

«Vår ambisjon er at nøkkeltallrapporten er til nytte for dem som planlegger, vurderer, treffer tiltak og følger opp arbeid i helse- og omsorgssektoren. Vi mener den vil være av interesse for dem som ønsker å engasjere seg i en kunnskapsbasert drøfting rundt utviklingen i helsetjenesten og velferdssamfunnet».

Vi er altså i en situasjon der staten og arbeidslivsorganisasjonene nærmest til daglig peprer befolkningen med statistikk over at vi bruker altfor mye på syke- og stønadsordninger - samtidig som helsemyndighetene fastslår at det samme stønadssystemet faktisk virker. Hvis vi tar årets tilstandsbeskrivelse alvorlig (eller «på alvor» som det nå ser ut til å hete), vil det forundre oss om det ikke kunne være et nyttig verktøy for dem som i dag klør seg i hodet for å finne en vei ut av de kompliserte forhandlingene knyttet til økningen i helseutgiftene.

Et par tall har fanget vår interesse i den høyst leseverdige rapporten. I særdeleshet dreier det seg om utbetaling av sykepenger, et tema der mange i det siste har uttrykt meninger om at særlig legene har svin på skogen. Vi leser for eksempel at antallet mottakere av sykepenger, for eksempel fra 2002 til 2008, har holdt seg omtrent på samme nivå (tabell 2.3). Det samme gjelder om vi slår sammen midlene som er gått til attføring og rehabilitering.

Dette har skjedd i en periode mens sysselsettingen har skutt i været. Den gledelige trenden kommer best til uttrykk i nøkkeltallenes tabell 2.6 som slår fast at antallet sykmeldte per 1000 personer - i arbeidsstyrken - fra 2002 til 2007 har gått ned fra 148 til 90, det vil si med cirka 40 prosent. Nedgangen har vært jevn; år for år har færre blitt sykmeldt. Grunnen til vår interesse skyldes det forunderlige i at ingen helsebyråkrat så langt ser ut til å ha funnet grunn til å kommentere det positive i en slik utvikling.

I påfallende grad ser det ut som om enkelte politikere i det siste har forelsket seg i tankegangen om at legene har skylden for at helsebudsjettene sprekker. Det fokuseres på kontroll av sykmeldinger og på standardiserte opplegg, etter svensk modell, for lengden på sykmeldingene.

Resultatet kan bli en mistenkeliggjøring av en profesjonsgruppe som det etter vår mening neppe er grunnlag for. Riktig nok har antallet uføretrygdede gått opp i løpet av de siste ti årene, men de fleste som har kjennskap til de kontrollmekanismene som igangsettes ved uføretrygding, vet at det neppe er betydelige statlige gevinster å hente på dette feltet gjennom å gå legene enda nærmere etter i sømmene.

Det er således mest fristende å konkludere med at problemene med de oppsvulmende helsebudsjettene først og fremst er å finne i arbeidslivet selv. I det siste har heldigvis dette kommet i fokus. Norge har gjennom lav arbeidsledighet fått en svært høy deltakelse av marginale grupper i arbeidslivet. Vi har funnet plass til mennesker som i andre land og i andre kulturer ikke blir fanget opp i yrkeslivet. Dette har skjedd i en periode mens effektivitetskrav og rasjonaliseringsbehov eskalerer. Omstillingsevne og fleksibilitet er det som skal til for å henge med i svingene.

Det synes åpenbart at slikt nødvendigvis må medføre samfunnsmessige kostnader. Vi spør oss: Er det i en slik situasjon rimelig å overfokusere på legenes angivelig slepphendte sykmeldingspraksis?

Vi mener myndighetene bør se seg fornøyd med Legeforeningens håndtering av situasjonen. Foreningen har etter vårt skjønn ikke gått i baklås selv ved de krasseste utspill fra kreative politikere. Man foreslår nå registrering av antall sykmeldinger per lege - ikke i den hensikt å arrangere norgesmesterskap i statlig disiplin, men for å gi hver enkelt lege en anelse om hvor man befinner seg på skalaen.

Vi registrerer også en relativt avslappet holdning til «svenskemodellen» når det gjelder lengden på sykmeldinger. Noen leger ser et slikt system til og med som en lettelse å kunne støtte seg på i møte med pasienter som først og fremst er på jakt etter sykmelding, og som er mindre opptatt av å ta ansvar for egen helse.

Leder, Dagens Medisin 02/10