Menneskerettigheter og psykiatri

Som det heter i lovtekstens paragraf 3: «Bestemmelsene i konvensjoner (som er presisert i loven) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning».

Juristen Gro Hillestad Thune, som kjenner konvensjonen bedre enn de fleste, og som i dag er rådgiver ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, har med loven i hånd levert et sterkt bidrag til debatten om tvang i psykiatrien. Boken «Overgrep i psykiatrien» tar for seg 70 pasienthistorier som Thune mener illustrerer brudd på grunnleggende rettigheter

Lovverk og domsstolspraksis forankret i Strasbourg får generelt liten oppmerksomhet i Norge. Dette bidrar til holdninger om at brudd på menneskerettighetene er noe som skjer i andre land enn hos oss. I de siste tre årene har Norge faktisk blitt dømt i alt 13 ganger i Strasbourg; de aller fleste av disse sakene har fått minimal oppmerksomhet.

Hillestad Thunes bok forteller om overgrep mot pasienter på en måte som mange av oss vil føle ubehag ved å lese. Boken er ikke basert på en vitenskapelig undersøkelse (det er bare pasientenes versjon som blir fortalt), journaler er ikke lest og helsepersonell er ikke hørt i de aktuelle sakene. Likevel sitter vi igjen med følelsen av at vi har å gjøre med et hjelpeapparat som har fått for stor makt over pasientene - og er villig til å bruke den.

Det er bevisst gjort av Hillestad Thune å la pasientenes stemmer bli hørt uimotsagt, det er for så vidt et prisverdig prosjekt, og til tider ganske skremmende. For pasientenes egne opplevelser av overgrep er også en del av virkeligheten, den delen av virkeligheten som finner sted før «omsorgsapparatet» bortforklarer, rasjonaliserer eller skylder på ressursmangel. Vi vet fra «historier fra innsiden» at pleiere og leger til tider føler seg som fanger av et system og at de i løpet av kort tid i de psykiatriske institusjonene står i fare for å utvikle behandlingsformer og tilnærmingsmåter overfor pasientene som for utenforstående oppleves som grelle overgrep.

Legger vi til at Norge er blant de land i Europa som har det høyeste antallet tvangsinnlagte, synes vi å stå overfor et problem som er betydelig underfokusert.

Hillestad Thune mener de sakene hun trekker frem, med stor sannsynlighet ville ha blitt pådømt i Strasbourg, men både hun og vi vet at det aldri kommer til å skje. For det første føres det i våre tre rettsinstanser svært få saker av denne typen. Årsaken er like åpenbar som den er skremmende - vi har med slitne, ikke sjelden ressurssvake mennesker å gjøre, mennesker som verken har mentale eller økonomiske ressurser til å føre en rettslig strid mot myndighetene.

For at en sak skal ende i EMD, må den først gjennom det norske rettsapparatet og deretter stille seg i kø foran nåløyet i Strasbourg, der ventelisten vokser for hver dag som går. Det er ikke unormalt at det går nærmere ti år før en rettsstrid påbegynnes i et land, før endelig dom faller i EMD. Før den tid skal gjerne klageren gjennom et hav av dokumentasjon om avvikende eller truende adferd. Helsepersonell, som før var der for å hjelpe, blir motstandere i vitneboksen. Mange av dem vil med rette kunne hevde at psykiatrien er et av de tyngste og mest belastende yrker som fins. De vil med krav på å bli trodd, hevde at det de gjorde var det de oppfattet var til pasientens beste, at den innlagte var både krevende og truende. Vis meg den psykiatriske pasienten som orker å gjennomføre en slik prosess!

Nettopp derfor ligger det en demokratisk utfordring i å legge til rette for kontrollrutiner og innsyn i psykiatriske institusjoner som fungerer enda bedre enn de gjør i dag. Vi må gjøre noe med den definisjonsmakten som utøves mange steder i det psykiske hjelpeapparatet i slike saker, en makt som der den utføres, gjør pasientene til brikker i et spill som ikke er en menneskerettsnasjon verdig.

Leder, Dagens Medisin 11/08