NA(I)V pasientformidling?

OPPDRAGET TIL NAV Pasientformidling er å framskaffe alternativt tilbud til pasienter når sjukehus ikke overholder fastsatt frist for behandling. Enhver pasient som innvilges rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får en individuell behandlingsfrist. Dessverre skjer det rett som det er at fristen overskrides.

I slike tilfeller kan pasienten kontakte en «fristbruddtelefon» hos NAV Pasientformidling. Så skal pasientformidlinga skaffe behandlinga et anna sted i løpet av kort tid, om nødvendig i utlandet.

Behandlingsavtaler
NAV Pasientformidlings virkefelt er alle spesialisthelsetjenester innafor både somatiske lidelser, rus og psykiatri. Mange pasienter har nytt godt av NAVs bistand til å få nødvendig behandling når et sjukehus ikke har greid å yte helsehjelp innen behandlingsfristen. Også ruspasienter får ofte brutt sine frister. De kan, som alle andre pasienter med fristbrudd, kontakte pasientformidlinga.

Men nå har NAV Pasientformidling funnet på noe nytt. For å kunne gjøre jobben overfor ruspasienter, har de inngått avtaler med ei rekke behandlingssteder som har dukka opp og tilbyr sine tjenester. Det eksisterer 14-15 slike avtaler.

Kompetent nok?
I utgangspunktet virker tiltaket ypperlig. Problemet er at det fins gode grunner til å reise spørsmål ved kompetansen til disse nye rusinstitusjonene. For eksempel har ingen instans godkjent dem som kompetent til å gi helsehjelp på spesialisthelsetjenestenivå. Riktig nok kreves det at institusjonene har kontakt med spesialiserte fagfolk, men det er opp til den enkelte institusjonen å bestemme omfanget og påse at kontakten opprettholdes. Det fins følgelig ingen garanti for at de enkelte pasientene får tilstrekkelig oppfølging fra fagfolka som gjerne er tilknytta institusjonene i små stillingsandeler.

Mens NAV Pasientformidlings oppgave altså er å finne alternative plasser ved fristbrudd, er det egentlig de regionale helseforetaka (RHF) som har jobben med å sørge for at plassene eksisterer, også innen rusbehandling. Det er høgst merkelig at NAV påtar seg en slik «sørge for»-rolle parallelt med RHF. Det er også uhyre betenkelig at institusjoner som NAV nå har i sin portefølje, aldri ville ha fått avtale med et regionalt helseforetak - rett og slett på grunn av mangel på kompetanse.

To typer rusbehandling
NAV Pasientformidling har dermed åpna for to typer rusbehandling. Type A er veletablert og anerkjent, i regi av regionale helseforetak som stiller krav til kompetanse og faglighet. Den andre er type B på et lavere nivå, iverksatt av NAV. Det er nemlig heilt utopisk å tru at 14-15 nye rusbehandlingsinstitusjoner som dukker opp som paddehatter, plutselig skal være i besittelse av den breie og tverrfaglige kompetansen som trengs i rusbehandlinga. Det er fristende å leike med ord og si at NAV Pasientformidling opptrer som NAIV Pasientformidling.

I iveren etter å trylle frem rusbehandlingskapasitet, ser det også ut til at pasientformidlinga har glømt at ruspasienter ofte ikke «bare» er ruspasienter. Mange, kanskje de fleste av dem, har tilleggslidelser som hører til i psykiatrien. De har såkalte «dobbeltdiagnoser». Når de er under behandling for rusavhengigheten, er det heilt nødvendig at også de psykiske komponentene iakttas. Rusbehandling dreier seg om så kompliserte og sammensatte forhold at det trengs mye tverrfaglig kompetanse fra felt som for eksempel medisin, psykologi, fysioterapi, ergoterapi og sosialfag.
Hvor mange av NAVs nye institusjoner ivaretar dette i tilstrekkelig grad?

Tilfeldig, eller?
Så vidt jeg veit, har ingen, heller ikke NAV Pasientformidling, funnet på å iverksette tilsvarende opplegg for andre pasientgrupper. Er det tilfeldig? Eller er det fordi for eksempel hoftepasienter med fristbrudd ville ha skreket høgt hvis NAV hadde tilbudt dem hofteoperasjon hos kiropraktor i stedet for på sjukehuset? Kanskje en grunn til at B-institusjoner får innpass på rusfeltet, er at en håpa på få og lite hørbare protester?

Ruspasienter innvilges rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter bestemmelser i pasientrettighetslova. Spørsmålet er om NAV med sine avtaleinstitusjoner rett og slett bidrar til at rettigheten ikke blir innfridd.

Det er også et spørsmål om pasientene får nok informasjon om hva de går til når NAV Pasientformidling tilbyr plass ved en av sine institusjoner.

«Kokker og bilmekanikere»
Jeg fikk kontakt med en ruspasient i en NAV-institusjon. Der var de ikke på noen måte i stand til å ivareta hans behov. Til tross for ei grundig og god henvisning fra den delen av helsetjenesten som kjente ham godt, plasserte NAV mannen ved en institusjon som ikke hadde de tilbuda han trengte, og som dessuten bød på aktiviteter han ikke kunne nyttiggjøre seg. På grunn av stort pågangsmot klarte han å sikre seg et anna NAV-tilbud, men han veit fortsatt ikke om dette er godt nok.

Jeg ble oppringt av en annen pasient ved nok en NAV-institusjon. Han meinte han var lurt og plassert på en feriekoloni, og han etterlyste den rusbehandlinga han trengte. Han hadde fått én samtale med psykolog i løpet av nærmere to måneder. Ellers var det lite som minte om behandling. Pasientene hadde riktig nok kontakt med en sjukepleier. Resten var kokker og bilmekanikere, som han uttrykte seg.

En dramatisk situasjon
NAV Pasientformidlings avtaler med nye rusinstitusjoner avslører tydelig det som mange har visst fra før: Rusfeltet lir av en skrikende mangel på behandlingskapasitet. Vi er ikke i nærheten av å oppfylle behovet. Situasjonen er dramatisk.

Derfor trenger vi ei kraftig satsing på rusfeltet. Men jakta på kapasitet må ikke foregå på bekostning av kvaliteten. Vi trenger ikke B-tilbud som ikke evner å gi den behandlinga ruspasientene behøver og har krav på, som kamuflerer det udekte behovet for kompetent behandling på et faglig høgt nivå, og som skaper et marked for sjarlataner og useriøse rusbehandlingsaktører.

NAV Pasientformidling har muligens ønska det beste med sine reserveinstitusjoner. Men denne gangen har de antakelig tatt for mye Møllers tran.