DEN 13. NOVEMBER ble folk i England rystet over nyheten om at en 17 måneder gammel gutt var blitt slått og sparket til døde. Moren, stefaren og en venn av familien ble anklaget for mishandlingen, som hadde pågått over lang tid.
Gutten døde til tross for at barnevernet var koblet inn i saken og flere ganger hadde vært på hjemmebesøk. Før han døde, var gutten blitt undersøkt av en barnelege, som ikke klarte å oppdage at det på det tidspunktet forelå både brudd i ryggen og i flere ribben.
Den 20. november lanserte Redd Barna kampanjen «Vennligst forstyrr» - med vold mot barn som tema. Målet er å få voksne til å bry seg mer og senke terskelen for å varsle om barn som utsettes for vold.
De minste mest utsatt
Ifølge en nylig undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har åtte prosent av alle norske barn blitt utsatt for grov vold fra minst en av foreldrene.
Mest sårbare for fysisk vold er de aller minste. Hvert år innlegges 10-15 barn under tre år i norske sykehus med alvorlige hodeskader forårsaket av påført vold. Mellom to og fem barn dør årlig som følge av mishandlingen. Like mange overlever, men med betydelige sekveler som lammelser, blindhet og nedsatt kognitiv funksjon. De resterende klarer seg tilsynelatende bra, men vi vet ikke hvordan det går med barna på lang sikt.
Ved innleggelsen i sykehus får legene kun unntaksvis vite at barnet har vært utsatt for et traume. Ofte tar det derfor opptil flere døgn før man kan konstatere at det foreligger hodeskade slik at målrettet behandling kan iverksettes. Imens reduseres muligheten for helbredelse dramatisk.
Filleristing
Diagnosen «Shaken baby syndrom» brukes om små barn med påførte, alvorlige hodeskader. Betegnelsen gjenspeiler at skadene kan være forårsaket av kraftig filleristing ved at en overgriper har holdt rundt overkroppen på barnet og ristet kraftig frem og tilbake. Slik oppstår pendellignende bevegelser og svingninger i hodet med kraftige rykk og oppbremsinger.
Hodet til spedbarn veier opp mot en tredjedel av kroppsvekten og nakkemuskulaturen er underutviklet sammenlignet med hos voksne. Dette gjør barn spesielt utsatt for hodeskade. Intrakraniell blødning, blødninger i retina (øyenbunnen) og utbredt hjerneskade er funnene som karakteriserer syndromet.
Ytre tegn til vold som blåmerker og hudskader er ikke nødvendigvis til stede. For å avdekke fysisk mishandling, er det derfor ikke tilstrekkelig med en enkelt kroppslig undersøkelse, men det kreves årvåkenhet, observasjon over tid og tverrfaglig utredning. Hodeskader oppdages ved CT og MR-undersøkelser, og øynene må vurderes av øyelege.
Røntgenundersøkelse av hele skjelettet skal utføres ved mistanke om mishandling og kan vise både ferske og eldre brudd. I noen tilfeller ses bruddskader i rørknoklenes metafyser (vekstsoner), såkalte bøttehankutseende brudd, som understøtter at barnet har vært utsatt for risting.
Politiet varsles sent
Helsepersonell er etter Helsepersonelloven forpliktet til å melde fra til barnevernet ved mistanke om mishandling. Er det mistanke om grov vold, skal barnevernet melde videre til politiet eller helsepersonell kan kontakte politiet direkte.
Det er imidlertid ikke uvanlig at det tar flere dager før politiet varsles. En rekke naturlige tilstander og sykdommer kan gi lignende symptomer og funn som ved «Shaken baby syndrom». Blant annet må fødselsskader, infeksjonstilstander, benskjørhet, blodlevringsforstyrrelser og visse stoffskiftesykdommer utelukkes før diagnosen stilles.
Usikkerheten rundt årsaksmekanismen gjør at leger kvier seg for å varsle barnevern og politi. Etterforskningen kommer derfor sent i gang og sannsynligheten for å finne taktiske og tekniske spor reduseres. Det er viktig at politi, barnevernsarbeidere og helsepersonell er klar over sine ulike roller. Helsevesenet og barnevernet skal ivareta barnets helse og omsorgsvilkår, men etterforskning er politiets oppgave. De mistenkte kan også være pårørende til offeret og ha behov for omsorg og helsehjelp.
Det kreves spesialkunnskap i alle instanser og evne til samhandling for å håndtere slike saker.
Hvem er overgriperne?
Internasjonal forskning viser at det vanligvis er nære pårørende som skader barn; mor eller far, eventuelt mors eller fars nye kjæreste. Omstendighetene rundt ugjerningen tyder oftest på at motivet ikke nødvendigvis er å skade barnet, men å få barnet til å tie stille. Barn i «kolikkalderen» er mest utsatt. Mishandleren har gjerne begrenset kunnskap og erfaring i å håndtere spedbarn, og kan også ha nedsatt evne til å se barnets behov. Mishandling skjer oftere i hjem med «uryddige» sosiale forhold og rusproblematikk.
Forskning fra USA har vist at «Shaken baby syndrom» kan forebygges. Kampanjer med fokus på vold mot barn - kombinert med oppsøkende kunnskapsformidling til nybakte foreldre om faren ved å riste barn - er rapportert å gi en halvering av antall tilfeller.
Her har helsevesenet, og særlig nyfødtavdelingene og helsestasjonene en stor utfordring.
Barns rettsvern må styrkes
Ved mistanke om barnemishandling må terskelen for å varsle politiet bli lavere. Hensynet til taushetsplikt overfor voksne må vike for rettsikkerheten til de minste og svakeste. Som i tilfellet i England viser det seg at mange barn som senere dør av mishandling, har vært i gjentatt kontakt med helsevesen og barnevern. Mistanke om mishandling og omsorgssvikt har vært reist, men politiet har ikke blitt varslet og barnevernet har ikke fattet nødvendige tiltak.
Vi må lære av tidligere feil. Når grov mishandling er avdekket, er det nødvendig med tverrfaglig gjennomgang for å styrke kompetansen hos alle aktører. Grundig medisinsk utredning, rask varsling av nødetater og bred politietterforskning ved tilfeller av barnemishandling, vil ikke bare styrke barns rettsvern, men også hindre urettmessig straffeforfølgelse av uskyldige.
Kronikk, Dagens Medisin 36/08