HUGE HOGNESTAD, Vindafjord legesenter, Skjold, Hordaland
I 1797 HEVDET journalisten William Cobbet at legen Benjamin Rush drepte pasientene sine. Cobbet hevdet at Rush´s behandling med venesectio var dødelig og manglet vitenskapelig dokumentasjon.
Årelating var i flere hundre år anerkjent medisin for flere sykdommer, og Rush, en av datidens store leger, var stor tilhenger av behandlingen. På høydepunktet kunne han årelate hundre pasienter daglig.
Som svar på påstandene om kvakksalveri, saksøkte han Cobbet for ærekrenkelse. Saken drøyde to år før en amerikansk domstol 14. desember 1799 kom til kjennelse: Tross manglende vitenskapelig dokumentasjon vant Rush, og Cobbet ble dømt til å betale 500 dollar i erstatning.
Hvorfor praktiserte legene på den tiden årelating selv om det ikke fantes vitenskapelig dokumentasjon på effekten av behandlingen? Fordi man først senere innså at egne observasjoner og erfaringer ikke kan garantere for sikkerheten eller effekten av en behandling. Først med innføringen av kontrollerte, vitenskapelige studier kunne medisinen gå fra for eksempel årelating og miasmeteorier til målrettet og effektiv behandling av sykdommer som man for få år siden ikke forsto eller visste hva var.
Om helsepersonell baserer behandlingene på egne erfaringer og teorier, blir det fort farlig for pasientene. Statistikere vet hvor lett man blir lurt: man husker de positive tilfellene og glemmer de andre. Årsak og virkning blandes og man ser det man ønsker å se. Suksess er forårsaket av behandlingen, og de som ikke blir bedre, var i utgangspunktet for syke. Løsningen på uføret er evidensbasert medisin, hvor teorier og hypoteser blir tilpasset virkeligheten - ikke omvendt.
Moderne medisin har gjort store fremskritt siden årelatingen, men likevel virker det til tider som vi ennå lever på 1700-tallet. Ett eksempel som får tankene til å vandre tilbake til 1799, er det britiske kiropraktorforbundets (BCA) søksmål av skribenten og fysikeren Simon Singh for påstander om at mye av kiropraktikken mangler vitenskapelig grunnlag. På bakgrunn av kontrollerte studier og evidensbasert medisin hevdet Singh at manipulasjon for nedre ryggplager ikke er bedre enn annen og ofte billigere behandling, og at det ikke fins evidens som støtter manipulasjon som behandling for eksessiv gråting hos barn, sengevæting, astma, ørebetennelser mm.
Også blant leger florerer det av humbug: Hvor mange praktiserer f.eks. akupunktur eller homøopati? Homøopati er basert på troen om at likt kan kurere likt så lenge man bare fortynner medisinen nok. Tankegangen er at jo mindre det er igjen av en eventuell aktiv ingrediens, desto bedre fungerer den. Prinsippet er uforenlig med moderne vitenskap, og 200 år etter Hahnemanns postulering av hypotesen, er det ennå ikke påvist noen effekt.
Homøopati har ingen direkte skadelig effekt, men kan indirekte være farlig ved at pasienter velger bort vanlig medisinsk behandling. Helsetilsynet i Oslo og Akershus åpnet i år tilsynssak mot alternativklinikken Kilden Helse. Det mistenker farlig og udokumentert behandling av kreftpasienter - mennesker som ofte er i en fortvilt situasjon og hvor etablert behandling ofte ikke strekker til. Mens medikament som markedsføres som «vanlig medisin», må gjennom årelange og omfattende kliniske utprøvinger som ofte koster flere millioner kroner, kan en medisin regnet som alternativ eller naturlig, ofte selges fritt.
Det er ingen utprøving på forsøksdyr eller -personer i forkant, ingen kontroll av virkninger eller bivirkninger - verken før, under eller etter markedsføring. Dette selv om «naturmidlene» kan ha like potente virkninger som vanlig medisin.
Manglende evidens hindrer likevel ikke pasienter i å oppsøke akupunktører, healere, homøopater osv. Vi blir knadd og knekket på, spiser uprøvde «naturprodukter», betaler for akupunkturnåler man like gjerne kunne ha satt på måfå, blir nær- og fjernhealet - og den evige runddansen av tro, overtro og magi bare fortsetter. De færreste tenker noen gang over bias, regresjon til normalen, naturlige svingninger i sykdomsforløp, placebo osv.
Det foreløpig eneste sikre med det meste av den alternative (eller bedre: udokumenterte) medisinen, er at etter endt behandling siger ikke pasientenes bukser fullt så langt ned på baken. Når det har vist seg at en behandling virker, vil den ikke lenger være «alternativ» eller komplementær, men vanlig medisin.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/10