TOR INGEBRIGTSEN,
professor og administrerende direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN)
VED UNN REDUSERER vi planlagt undersøkelse og behandling av mindre alvorlig sykdom, men vi merker økt pågang av øyeblikkelig hjelp i forbindelse med trafikk- og fritidsulykker. Sykehusansatte opplever at det er like mye å gjøre som ellers i året, men det er betydelig redusert bemanning på grunn av ferien. Sykepleiere tar ekstravakter, og mange leger har vakt hvert andre eller tredje døgn når man ikke selv er på ferie.
Samtidig presenterer Arbeidstilsynet resultatene av sykehuskampanjen ”God vakt”. Tilsynet varsler pålegg til sykehus over hele landet om tiltak for å unngå helseskadelige belastninger som følge av ubalanse mellom oppgaver og ressurser.
Ta et skritt tilbake – tenk nytt
Sykepleierforbundets tidsskrift Sykepleien har i siste nummer intervjuet Brendan McCormack, som er professor i sykepleievitenskap i Dublin. Han har studert sammenhengen mellom organisering og ledelse av arbeid i sykehus, og medarbeider- og pasienttilfredshet. McCormack hevder at helsepersonell selv skaper en travelhetskultur, og at vi ikke er flinke til å gjenkjenne egen suksess.
Han konkluderer med at opplevelsen av misforhold mellom oppgaver og ressurser i sykehusene sjelden dreier seg om for lite helsepersonell på jobb. McCormack anbefaler oss å stoppe opp, ta et skritt tilbake og tenke nytt. Han mener at helsepersonell kan bruke tiden sin bedre, og at vi som er ledere i sykehusene har ansvaret for å legge til rette for det.
Fornøyde pasienter
Jeg tror at sykepleieprofessoren har et poeng. Det er et paradoks at alle undersøkelser i norske sykehus viser at de fleste pasientene er meget godt fornøyd, samtidig som mange ansatte ofte føler seg utilstrekkelige. Vi er sannsynligvis ikke gode nok til å glede oss over egen suksess.
Arbeidstilsynet synes også å ha kommet til samme konklusjon. Tilsynet vurderer det som positivt at sykehusene nå satser på lederutvikling som skal dyktiggjøre mellomledere i å håndtere vanskelige prioriteringer, styrke medvirkning i omstillingsprosesser og tilrettelegging av fysisk arbeidsmiljø.
Riktig organisering
Så kan man spørre om vi egentlig har noe valg? Kunne politikerne ha løst ressursproblemet med å tilføre mer lønnsmidler? Svaret er sannsynligvis nei. Statistisk sentralbyrås fremskriving av befolkningsutviklingen viser at antall eldre øker kraftig fra 2015. Samtidig vil antall ungdommer som kommer inn i yrkesaktiv alder reduseres. Tilgangen på helsepersonell er god de neste fem årene, men blir deretter stadig mer utfordrende.
Ved UNN har vi nedbemannet 400 månedsverk de siste to årene, uten å si opp en eneste sykepleier, og vi har fortsatt ubesatte stillinger. Det betyr at oppretting av en ny sykepleierstilling et sted, medfører en ubesatt stilling et annet sted. Vi må organisere oss slik at vi gir mest mulig god behandling med færre stillinger. Nå er det avgjørende for resten av landet at denne tilpasningen gjennomføres også ved Oslo-sykehusene. Det må til for å sikre lik og rettferdig tilgang på helsepersonell.
Noen vil rekruttere helsearbeidere fra utlandet. Det gjør vi til en viss grad, men det er ingen god strategi. Rekruttering fra Øst-Europa eller Asia rammer pasienter som trenger kompetansen mer enn oss. Det er usolidarisk, og ikke i overensstemmelse med grunnverdiene i helsetjenesten.
Utdanning tilpasset samfunnsbehov
Så kan man spørre om skolesystemene ivaretar behovet for utdanning av helsepersonell? Jeg tror ikke det.
Valgfriheten i videregående skole er for stor, og hjelpepleierutdanningen er organisert på en måte som gjør den mindre attraktiv enn før. Kapasiteten i studietilbudene bør i større grad tilpasses behovet i fremtidens arbeidsmarked. Det er innført uheldige økonomiske insentiver som stimulerer høyskoler og universiteter til å imøtekomme studentenes interesser i større grad enn samfunnets behov.
Dette bør politikerne gjøre noe med.
Balansen mellom oppgaver og ressurser
Hva vil skje hvis ikke de offentlige sykehusene klarer å finne balansen mellom oppgaver og ressurser? Konsekvensen vil sannsynligvis bli mer privatisering.
Jeg har selv sett på nært hold hvordan et godt offentlig sykehusvesen i Australia delvis brøt sammen for om lag ti år siden. Resultatet er en helsetjeneste der de som ikke har råd til private forsikringer, må ta til takke med et offentlig tilbud som er langt dårligere enn det norske. De velstående tegner forsikring og får sine tjenester på private sykehus som tilbyr langt bedre lønns- og arbeidsvilkår. Jeg tror ikke det er mange norske helsearbeidere som ønsker en slik utvikling.