Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, Øvermo legesenter i Mo i Rana

DET ER BRED enighet om målene i samhandlings-reformen: En styrket primærhelsetjeneste som i nært og godt samarbeid med en spisset og lyttende spesialisthelsetjeneste gir et sammenhengende og bærekraftig helsetilbud til befolkningen.

For tiden er det mye som tyder på at det fortsatt er helseforetakene som sitter med makten. Samhandlingsreformen kan bidra til et sunnere styrkeforhold dersom den faktisk setter primærhelsetjenesten i førersetet. Dette krever endringsvilje både sentralt og lokalt.

Mye må på plass før helsetjenesten fungerer sammenhengende og trygt til beste for pasientene. Her er to av mange viktige nøkler:

NØKKEL NUMMER ÉN: Fastlegekompetanse må inn i utvikling av helsetjenesten.

Når kommunene skal bli likeverdige samarbeidspartnere med helseforetakene, må den medisinskfaglige kompetansen i kommuneadministrasjonen styrkes med både samfunnsmedisinsk og allmennmedisinsk kompetanse. Helseforetakene har allerede skjønt betydningen av «grasrotkompetanse», og de har tatt i bruk Praksiskonsulentordningen (PKO).

Hva bør kommunene gjøre?

Samfunnsmedisinsk kompetanse er viktig for kvaliteten i både folkehelsearbeid, forebyggende helsearbeid og kurativ virksomhet. I små kommuner er ofte kommuneoverlegen også fastlege og har direkte kunnskap om folks helseproblemer, samarbeid mellom ulike kommunale tjenester, Nav og sykehus.

KOMMUNAL UTFORDRING. I større kommuner og hos sentrale myndigheter mangler en slik direkte tilknytning til hverdagsutfordringene. I utvikling av helsetjenesten generelt og samhandlingsreformen spesielt trengs denne kompetansen.

Utfordringen er at fastlegene ikke er «i linje», og dermed må kommunen forholde seg annerledes til fastlegene enn til vanlige ansatte. Dette er vanskelig for mange kommuner, og de velger ikke å ta med fastlegene i prosesser rundt utvikling av helsetjenesten. Dette svekker kommunens samlede forhandlings- og samarbeidskompetanse overfor helseforetakene.

Noen få store kommuner, som Trondheim, Stavanger og Tromsø, har tatt dette alvorlig og opprettet bistillinger for fastleger i et nettverk rundt kommuneoverlegen. Dette er eksempler til etterfølgelse.

NØKKEL NUMMER TO. Sats på elektronisk samhandling! Det brukes mye ressurser på elektroniske hjelpemidler i helsetjenesten, men det er et gap mellom store sentrale prosjekter og opplevde mangler i den elektroniske helsehverdagen. Mange løsninger er håpløst gammeldagse, mangelfulle og uhensiktsmessige. Flere nyhetssaker det siste året viser at det er et stort forbedringspotensial innen elektronisk samhandling i helsetjenesten.

Myndighetene er opptatt av store prestisjeprosjekter som helseportal og kjernejournal, og bruker store ressurser på dem, mens grunnmuren er full av hull. Kjernejournal vil være et nyttig element i elektronisk samhandling, men for å komme dit, må grunnmuren være solid. Det er den ikke. Vi sliter hver dag med store hull i den elektroniske grunnmuren - hull som med en målrettet og rask ressursinnsats kan tettes fordi de fleste løsningene ligger klare - eller nesten klare.

Her er noen eksempler på løsninger som vil gjøre samhandlingen mer effektiv og sikker, og som i neste omgang vil danne grunnlaget for en solid kjerne-journal:

- Samstemming av medisinlister - et av de viktigste effektivitets- og pasientsikkerhetstiltakene i praktisk hverdag.

- Dialogmeldinger - mulighet for å sende forespørsler og beskjeder i EPJ. Kan blant annet brukes til innhenting av manglende opplysninger, oppklaring av feil i medisinlister, enkle spørsmål som kan forebygge en henvisning. Dette har vært etterspurt i minst ti år. Løsningene finnes.

- NEKLAB - synonymordliste for laboratoriesvar som vil gjøre at alle aktører får samstemt og god oversikt over laboratoriesvar.

- ELIN-k - elektronisk samhandling mellom kommunale tjenester, fastleger og sykehus. Er i utbredelse, men det går langsomt.

- Adresselister - NHN-registeret må integreres i fastlegejournalen.

- Overføring av elektronisk pasientjournal (EPJ) mellom fastleger og fastleger og mellom fastleger og sykehjem.

Dette er bare noen få eksempler på praktiske funksjoner som vil effektivisere og kvalitetssikre den elektroniske samhandlingen. Det finnes løsninger, men det trengs nasjonal samordning og vilje fra myndighetene til å sette dem ut i livet.

GODE EKSEMPLER. Et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres, er e-resept som i disse dager rulles planmessig ut over landet. Dette er bra. Vi ønsker velkommen en tilsvarende nasjonal samordning og utrulling av andre grunnmur-elementer i elektronisk samhandling.

En måte for å stimulere aktørene til å ta nye løsninger i bruk, kan være å gjøre som Helse Nord da dette helseforetaket ønsket fastlegene inn i elektronisk samhandling: Foretaket dekket startutgiftene for alle som meldte seg på innen en frist. Dette gjorde de fordi de så at det ville lønne seg innen kort tid å få alle med, og de oppnådde tilnærmet 100 prosents tilknytning lenge før andre regioner.

Lignende ordninger kan tenkes for å implementere gode løsninger raskt på alle nivåer i helsetjenesten. Slik kan man sette fart på elektronisk samhandling, samtidig som kvalitet og sikkerhet styrkes, og man tetter hullene i den elektroniske grunnmuren.

Deretter kommer kjernejournalen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2011