Sven Conradi, overlege, «Raskere tilbake» - poliklinikken, Sunnaas sykehus
DAGENS MEDISIN (09/10) omtaler en Rokkan-rapport som viser at fastlegene er mer samkjørte i sin sykmeldingspraksis enn tidligere antatt. Forhold ved pasienten avgjør sykefraværets lengde - ikke kjennetegn ved legen. Legene lytter til pasientene og lar dem være med å bestemme. «Legene vil stort sett pasientenes beste», uttaler forskeren.
Men vet leger og pasienter hva som er «det beste» på lang sikt? Nei, sykmelding er faktisk skadelig for mange pasienter.
I likhet med langtidsbruk av benzodiasepiner har fravær fra jobb oftest kun kortvarig, om noen, positiv effekt på helse og livskvalitet. Når sykmeldingen vedvarer måned etter måned, vil det opprinnelige problemet, om det er psykisk, somatisk eller hovedsakelig sosialt, ha en tendens til å vende tilbake med økt styrke. Men i tillegg har pasienten fått en ny byrde, nemlig arbeidsledighet.
Tilknytning til arbeidslivet er den viktigste av alle sosiale faktor som påvirker folks helsetilstand. Waddell og Burton (1) har oppsummert vår kunnskap vedrørende arbeidets betydning for forebygging av de vanligste formene for uhelse - moderat psykisk lidelse, smertetilstander, hjerte/ og lungelidelser - som utgjør to tredeler av sykefravær og trygd.
Når det gjelder fysisk og psykisk helse og dødelighet, økonomi, materiell standard, samfunnsdeltakelse, psykososiale behov, individuell identitet og sosial status, fremkommer systematiske forskjeller mellom folk som er i jobb, som har falt ut av arbeid eller som har fått hjelp til å komme tilbake.
Å ha en jobb å gå til, bedrer psykisk og fysisk helse i alle aldre, begge kjønn og alle yrkesområder. Tilsvarende fører arbeidsledighet til tap av helse. Dette skyldes ikke bare en helseseleksjon, men er i stor grad en direkte årsak/effekt. Vellykket yrkesmessig atføring fører likeledes til bedre helse og trivsel, i samme størrelsesordenen som den negative effekten av utstøting.
Også ved kroniske lidelser og funksjonshemning gjelder det at retur til arbeidet fører til bedre helse, funksjon og livskvalitet. Det finnes riktig nok arbeid som i seg selv kan utgjøre en helserisiko. Likevel, selv her antas den salutogene effekten ved å gå på jobb generelt å oppveie den potensielle risiko.
Av 1500 personer som sykmeldes daglig, kommer over 110 til å gå hele sykepengeperioden ut (52 uker). Dette blir over 40.000 per år og tilsvarer byer som Ålesund eller Arendal.
Alle begynte sin løpebane med korttidsfravær. Legene får tidlig i forløpet en anelse om hva som er i gjære, men mangler ofte gode verktøy for å hjelpe. I stedet tyr de til virkemidler som både er uten nytte og som kan bidra til å sementere tilstanden: passiv fysioterapi, henvisning til organspesialister, MR, etc.
Det finnes enkle diagnostiske verktøy, for eksempel Ørebro Muskuloskeletal Pain Questionnaire (ØMSPQ) (2), som tillater i tidlig fase å fange opp 80 prosent av dem som vil få et langvarig sykefravær. Disse pasientene kjennetegnes av bevegelsesfrykt og feilforestillinger om sammenheng mellom aktivitet og symptomer.
Gjennom helsepedagogiske grep og kognitivt baserte samtaler kan disse pasientene hjelpes.
Det dreier seg altså ikke om å bruke ressurser på å lære opp sykmeldere til å tilpasse seg dagens sykmeldingspraksis, men om å gi fastlegene nødvendig kompetanse slik at de kan unngå å langtidssykmelding.
I mangel av slik kompetanse bør man så tidlig som mulig henvise til tverrfaglige, spesialiserte poliklinikker som arbeider spesielt med dette. «Raskere tilbake»-poliklinikkene for pasienter med sammensatte tilstander er en slik ressurs som fastleger bør ha på sin liste over samarbeidspartnere.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/10