I DESEMBER 2008 skrev jeg på Dagens Medisins nettsted under tittelen «NA(I)V pasientformidling». Nå gjelder det ikke lenger Nav, men Helseøkonomiforvaltningen (Helfo). Det betyr ikke at situasjonen er bedre.

Den gangen inngikk pasientformidlinga avtaler med institusjoner om å tilby tverrfaglig spesialisert rusbehandling til pasienter utsatt for fristbrudd. Flere av institusjonene var utafor etablert behandlingsapparat. Når de nå dukka opp som paddehatter, kunne de umulig besitte kompetansen som trengtes. Jeg satte spørsmålstegn ved at «hvem som helst» kunne etablere spesialisthelsetjeneste, og meinte at pasientformidlinga hadde tatt for mye Møllers tran.

BRYTER FORUTSETNINGER. Tre år etter har Helsetilsynet i Nord-Trøndelag (N-T) levert tilsynsrapport med en lakonisk konklusjon om én av institusjonene. Det ble funnet ett avvik: ML-klinikken (ML) i Levanger tilbyr ikke tverrfaglige og spesialiserte tjenester til rusmiddelavhengige.

Ett avvik er lite. Men dette er verst av alle fordi det betyr total stryk og avdekker brudd på alle forutsetninger. Mest alvorlig er det for ruspasienter som ikke fikk den behandlinga de hadde krav på. ML mangler kompetanse og ei rekke system som er nødvendige for å yte spesialisthelsetjeneste. Rapporten er knusende.

Pasientombudet i N-T mottok illevarslende signal i november 2008. Da sju pasienter de neste to månedene leverte klager, vokste bekymringa. Jeg bisto med å sende sakene til Helsetilsynet. Dessuten spurte jeg pasientformidlinga om hvem som hadde ansvar for kompetanse og kvalitet ved ML og tilsvarende institusjoner.

MERKVERDIG. Helfos tiltak er en merkverdighet. Ellers i offentlig spesialisthelsetjeneste, som består av offentlig eide virksomheter og private med driftsavtaler, har de regionale helseforetaka ansvar for etablering, drift og avtaler. Men her trylla Helfo fram nye institusjoner som ikke var underlagt helseforetakas kvalitetskontroll.

Svaret fra Helfo ga ikke trygghet for at pasienter i institusjonene var sikra adekvat behandling. Følgelig henvendte jeg meg til Helsedirektoratet (Hdir) som Helfos overordna. Jeg tok opp mangel på godkjenningsordning for rusinstitusjoner og manglende garanti for nødvendig kvalitet. Jeg beskrev risiko når institusjonen sjøl fikk ansvar for kompetanse og personell, og meinte at Helfo-avtalene trigga framvekst av useriøse aktører.

Direktoratet uttrykte forståelse, og det ble erkjent at situasjonsbeskrivelsen var korrekt. Hdir lovte at prinsipielle problemstillinger skulle tas opp med Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

PATETISK. Deretter henvendte landets pasientombudskollegium seg til de regionale helseforetaka og spurte om de var komfortable med Helfo pasientformidlings etablering av offentlige spesialisthelsetjenester på sida av helseregionene, og om de var tilfredse med å betale for rusbehandling som de ikke kunne kvalitetskontrollere.

Svar kom fra administrerende direktør i Helse Sør-Øst på vegne av alle regionale helseforetak. Hun viste til at HOD hadde gitt Helfo tillatelse til å inngå avtaler - forutsatt tilfredsstillende kvalitet og overholdt lovverk. God oppfølging fra Helfos side ble også forutsatt.

Regionens pasientombud drøfta situasjonen og ML med ledelsen i Helse Midt-Norge (HMN) i november 2008 og april 2009. Det var ikke bare ombuda som ga uttrykk for bekymring. Likevel har Rusbehandling Midt-Norge, som en del av HMN, hatt og betalt for pasienter ved ML. På bakgrunn av spørsmåla om kompetanse og kvalitet, som altså var reist sia 2008, blir det patetisk når administrerende direktør i Rusbehandling M-N nå har tatt til orde for å kreve tilbake pengene de har brukt på pasienter ved klinikken.

ANSVARET. Hvem har ansvaret for at det gikk som det gikk? Det har sjølsagt ML som brøt avtalen og ikke gjorde det de ble betalt for. Også Helfo pasientformidling har ansvar idet de meldte bekymringene ikke ble fulgt opp med kontroller i ML og tilsvarende institusjoner. Først etter Helsetilsynets rapport har Helfo sagt opp avtalen med ML med øyeblikkelig virkning.

Ansvar ligger dessuten i Hdir og HOD som har kjent til Helfo-institusjonene. Det er videre grunn til å plassere ansvar hos Rusbehandling Midt-Norge og de regionale helseforetaka som har overlatt pasienter til ML og andre institusjoner. De burde ha opptrådt etter føre-var-prinsippet og bidratt til at ruspasienter ikke ble fratatt adekvat behandling.

PINGPONG. I tre år har det meste svikta. All ære til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag som til slutt satte ned foten. Det kunne ha skjedd før hvis de og Statens helsetilsyn hadde unnlatt å spille pingpong seg imellom med de konkrete klagesakene, og hvis Statens helsetilsyn hadde erkjent de store prinsipielle spørsmåla. Da ville det avgjørende systemtilsynet med ML ha starta betydelig tidligere.

Kan slike forhold ramme andre typer pasienter? Jeg har vondt for å tru det. Det ville ha blitt ramaskrik. Men her er rettssikkerheten og kanskje også helsa til ruspasienter ramma. Det undrer meg ikke om farene fortsatt lurer i Helfo-institusjonene som ennå ikke er underlagt samme gransking som ML.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2012