Jan Marcus Sverre, lege i Roche Norge
Reino Heikkilä, lege i Roche Norge
REFLEKTERER nasjonale handlingsprogram gode prioriteringsbeslutninger på kreftområdet? De tre prioriteringskriteriene som ble formulert av Lønning II-utvalget, ble i 2000 inkludert i prioriteringsforskriften. I henhold til denne har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når:
- pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes og
- pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og
- de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.
KOSTNADER. På kreftområdet utarbeider Helsedirektoratet nasjonale handlingsprogram med retningslinjer som, ifølge direktoratet, skal være normerende for diagnostikk, behandling og oppfølging. Det er rimelig å forvente at kriteriene i prioriteringsforskriften legges til grunn for prioriteringene mellom ulike tiltak. Det må også kunne forventes at handlingsprogrammene har en struktur og et innhold som tydeliggjør hvilke prioriteringsvurderinger som faktisk er gjort.
Det er først og fremst spørsmålet om hvorvidt kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt, som er utilfredsstillende håndtert i Helsedirektoratets handlingsprogrammer. Dette punktet dreier seg om mer enn rent medisinsk faglige vurderinger.
Temaet er sentralt for Helsedirektoratets normerende rolle i helsevesenet, men er i prinsippet også et vesentlig politisk anliggende.
UFULLSTENDIG BILDE. I de publiserte programmene henvises det gjennomgående til at tiltakene som anbefales, ikke vil medføre økte kostnader for spesialisthelsetjenesten.
Disse anslagene for budsjettkonsekvenser gir et ufullstendig bilde av de samlede kostnadene og gevinstene fra et samfunnsperspektiv. Det er en mangel at relevante analyser av tiltakenes kostnadseffektivitet bare unntaksvis blir presentert.
Hvorvidt økte utgifter til bedret behandling vil være nyttig, nødvendig eller ønskelig, både fra et medisinsk og økonomisk perspektiv, blir i liten grad omtalt i programmene.
EN ANNEN PROSESS. Handlingsprogrammene er styrende for hvilken behandling, inklusive hvilke legemidler, som blir finansiert over helseforetakenes budsjetter. Dette innebærer imidlertid en annen vurderingsprosess for offentlig finansiering av kreftlegemidler som må gis på sykehus enn for legemidler som kan tas hjemme.
Søknader om forhåndsgodkjent refusjon av legemidler til bruk utenfor sykehus behandles av Statens legemiddelverk. Legemiddelverkets vurdering av refusjonsverdighet er regulert i legemiddelforskriften, som angir en tydelig og tidsbegrenset prosess med klare kriterier for prioritering.
TIDSBRUK - OG OPPDATERING. Det er en styrke ved handlingsprogrammene at ambisjonen er å vurdere diagnostikk, behandling og oppfølging av kreftsykdom samlet. Dette bidrar imidlertid til at utarbeidelsen av handlingsprogrammene tar lang tid, og det har vist seg at det er vanskelig for Helsedirektoratet å få oppdatert programmene innen rimelige tidsfrister.
Av de seks første nasjonale handlingsprogrammene, som kom i 2007, er kun ett faglig oppdatert til nå. Flere store kreftområder mangler fortsatt publiserte nasjonale handlingsprogrammer.
LITE EGNEDE VERKTØY. Dersom et tiltak ikke er inkludert i et publisert program, er det ikke redegjort for om dette har sin årsak i at det ikke er funnet anbefalelsesverdig, eller om det faktisk ikke er vurdert.
Prosessene for utvikling av nasjonale handlingsprogram er derfor lite egnede verktøy for vurdering av offentlig finansiering av nye kreftlegemidler. Det er svært bekymringsfullt dersom befolkningens tilgang til ny teknologi ikke er basert på effektive, systematiske og transparente prosesser - der kriteriene som uttrykkes i pasientrettighetsforskriften, reflekteres i prioriteringsbeslutningene.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2012
Jan Marcus Sverre / Reino Heikkilä