Ivar Sønbø Kristiansen, professor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo
I 1960 VAR det cirka 3800 yrkesaktive leger i Norge. I hele Lofoten fantes det én kirurg, og han ble tilkalt til akutte tilfeller med trompet når han var på skitur. Nå har antallet leger økt til 21.400, men ressursknappheten er mer enn noensinne i søkelyset, ikke minst ved Oslo Universitetssykehus (OUS).
Ifølge NRK hevder legenes foretakstillitsvalgte at «det ligger altfor lite penger i OUS-budsjettene». En slik påstand reiser to viktige spørsmål.
- Hvilken ressurstilgang har OUS og dets underliggende sykehus hatt i de senere år sammenlignet med andre foretak?
- Hvordan vet man når budsjettene er store nok?
RESSURSTILGANG OG BEHANDLING. Den grafiske oversikten viser OUS-tall for perioden 2006-2010. Disse blir sammenlignet med landstall fra Beregningsutvalget (i parentes). I OUS økte driftskostnadene med 20 prosent (23 prosent) og antallet årsverk med 2,2 prosent (3,3 prosent). Antallet døgnopphold økte med 0,5 prosent (-1,5 prosent) og antallet poliklinikkbesøk med 10 prosent (14 prosent). DRG-poengene økte med 1,1 prosent (15,5 prosent). Poliklinikkprosentene gjelder for 2008-2010 og DRG-prosentene for 2006-2008.
Beregningsmåten kan variere over tid, og for helseforetak, og tallene bør tolkes med varsomhet. Svaret på det første spørsmålet synes imidlertid å være at OUS har hatt en ressursvekst omtrent på nivå med spesialisttjenesten forøvrig, men pasientbehandlingen har økt noe mindre.
Tallene må ses i lys av at omorganiseringer påvirker både pasientbehandling og kostnader, og de omfatter ikke kapitalkostnader.
NÅR ER DET NOK? Våren 2008 var Helse Sør-Østs budsjettforslag for 2008 på 7,0 milliarder for Rikshospitalet. Flere professorer bebudet at dette var uforsvarlig lavt og truet med oppsigelse. En kan undre seg over at de ikke sa opp sine stillinger allerede i 2005 da sykehuset ble drevet med kun 5,9 milliarder kroner.
Dersom budsjettet var uforsvarlig i 2008, må man tro at det var enda mer uforsvarlig i 2005. Meg bekjent finnes det ikke forskningsbaserte kriterier for å vurdere om offentlige budsjetter er «store nok». De er politisk bestemt, og trusler om oppsigelse fremstår som politiske ytringer.
OVERSKUDDSETTERSPØRSEL. Norge har lave egenandeler for å sikre at alle har adgang til helsehjelp. Fordi etterspørselen ikke reguleres med priser, har vi vedvarende kø og ventelister til tross for økende behandlingskapasitet. Det er derfor ikke overraskende at OUS fortsatt har et stort pasientpress - selv om mange pasienter nå er overført til Ahus og Vestre Viken.
Skal OUS etterleve sine budsjetter, er det neppe noen vei utenom å redusere bemanning og derved behandlingskapasiteten. En slik prosess vil nødvendigvis være smertefull, og leger som avviser pasienter, får dessverre liten politisk støtte.
BUDSJETTLØFT? Statsbudsjettet for 2012 er nylig fremlagt. Spesialisthelsetjenesten er stilt i utsikt en økning på 3,6 prosent. Det ventes en lønns- og prisvekst på 3,3 prosent slik at realveksten blir beskjeden. Statsbudsjettet bærer bud om at ny medisinsk teknologi og demografiske endringer må skje med mindre budsjettvekst enn vi har hatt de seneste 15 år. I en slik situasjon virker et budsjettløft for OUS usannsynlig.
Helsepersonell er motivert av medisinsk etikk og ønsket om å gjøre gode gjerninger. Dette skal vi være glade for, men de gode intensjonene har en bivirkning. De ansatte tenderer til å forholde seg til en ressurstilgang de mener helsetjenesten burde ha, ikke de budsjetter man faktisk har.
Konsekvensen er kronisk frustrasjon og bruk av ord som «nedskjæring» når budsjettene beviselig viser realvekst. Jeg tror ressursallokeringen kunne bli bedre og frustrasjonen mindre dersom helsepersonell i større grad tenker som i privatøkonomien: «Jeg kan ikke bruke mer penger enn dem jeg har - la meg bruke pengene der de gjør størst nytte for seg».
UAKTUELL POLITIKK. Når regjeringen nå signaliserer at ressursveksten i helsetjenesten skal være beskjeden, får den en pedagogisk utfordring. Den skal forklare pasienter, journalister og helsepersonell at helsebudsjettet, tross ventelister, er rimelig - sett i forhold til alle andre oppgaver som skal løses.
Privatøkonomien i Norge er god, og budsjettløft kunne lett finansieres med økte egenandeler for helsetjenester. Dette er imidlertid uaktuell politikk fordi regjeringen vil at alle skal ha råd til å søke helsehjelp. Politikkens konsekvens kan bli at flere kjøper helsetjenester privat.
Økning i avtalefestede helseforsikringer er eksempel på dette.
REGJERINGENS DILEMMA. Spørsmålet er derfor: Hvor raskt, hvor sterkt, og på hvilken måte, vi vil se privatisering av helsetjenesten i Norge? I Finland setter man spørsmålstegn ved kvaliteten på deler av den offentlige helsetjenesten, og stadig flere leger går over til den private sektor. I England har allmennleger i NHS begynt å tilby småkirurgi privat fordi de offentlige sykehus ikke lenger fjerner føflekker eller inngrodde tånegler.
I et slikt lys er OUS et dilemma for regjeringen. Mitt stalltips er likevel at OUS-ansatte gjør klokt i å innstille seg på en smertefull nedbemanning. Liten vekst i helsebudsjettet og politisk forankrede beslutninger om å flytte ressurser bort fra Oslo og Østlandet gir ikke rom for dagens bemanning. Det får være en trøst at det er mangel på helsepersonell ellers i Norge.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2011