Terje M. Halvorsen, overlege ved Hjelp24 NIMI og leder for Norsk idrettsmedisinsk forening
DAGENS MEDISIN (16/2011) publiserte en artikkel med overskriften «Idrettsmedisiner mener utdanningen svikter». Artikkelen belyste enkelte sider av fysisk aktivitet og helseområdet, at det i forbindelse med samhandlingsreformen vil være behov for mer fokus på bruk av fysisk aktivitet i primærhelsetjenesten, og at det bør innføres obligatoriske kurs i medisinerutdanningen og allmennlegeutdanningen innen bruken av fysisk aktivitet.
Leder Trond Egil Hansen i Allmennlegeforeningen var kritisk til behovet for å øke kompetansen hos fastlegene på dette området.
RISIKOFAKTORER. Fysisk inaktivitet er en av de viktigste risikofaktorene for kardiovaskulære- og andre livsstilssykdommer. Verdens Helseorganisasjon (WHO) hevder at fysisk inaktivitet forårsaker 3.2 millioner dødsfall på verdensbasis hvert år. Vår generasjon er trolig den første som bevisst må søke å være fysisk aktive på fritiden for å opprettholde en god helse.
Regelmessig fysisk aktivitet (FA) representerer et stort forebyggingspotensial i forhold til mange sykdomsgrupper og har en betydelig helsefremmende effekt. I tillegg er det i økende grad dokumentasjon på at FA også kan benyttes som et selvstendig terapeutisk tiltak i behandling av en rekke sykdommer.
LANG VEI Å GÅ. Det har dessverre vist seg at det er en lang vei å gå fra vitenskapelig dokumentasjon til aktivt bruk av FA som behandlingsform i helsevesenet. En studie som er gjennomført i New Zealand, viste at bare én av åtte pasienter som gikk til sin allmennlege, fikk råd om fysisk aktivitet (1). Et tidligere prosjekt fra Helsedirektoratets side med «Grønn resept» ble dessverre heller ingen suksess.
Studier har vist at allmennleger føler de ikke har nok kunnskap til å kunne gi pasientene eksakte råd om fysisk aktivitet (2). En studie fra England publisert i 2007 hvor man kartla legers bruk av fysisk aktivitet i pasientbehandling viste at 67 prosent av legene var pessimistisk med hensyn til pasientens evne til å endre livsstil, 50 prosent hadde ikke tro på at det virket, 30 prosent viste ikke hvordan man skulle intervenere, og 25 prosent ville ikke foreta inngripen i pasienters personlige frihet.
De ovennevnte studiene er fra utlandet, men det er neppe noen grunn til å tro at forholdene er vesentlig bedre i Norge. Tilbakemeldinger fra pasienter, medisinerstudenter og kolleger til meg, som klinisk lege og leder for NIMF, er i overensstemmelse med ovennevnte studier.
INN I FOREBYGGINGEN. I USA har man i lang tid sett at befolkningens fysiske inaktivitet er et økende helseproblem. Også der går det sakte å implementere FA som en viktig del av behandlingen. American College of Sports Medicine (ACSM) har derfor introdusert et program de har kalt Exercise Is Medicine (EIM). Gjennom programmet ønsker de blant annet å påvirke helsearbeidere til i større grad å ta i bruk FA i det forebyggende arbeidet, og i behandling av pasienter med livsstilssykdommer.
EIM-programmet har vært vellykket flere steder i USA, og mange land utenom USA har derfor etablert nasjonale «EIM-grupper». Tilsvarende er etablert i Norge. Gruppen er nedsatt etter initiativ fra Norsk Idrettsmedisinsk Forening (NIMF).
MÅ ØKE KOMPETANSEN. Samhandlingsreformen trer i kraft 1. januar 2012 og medfører at flere pasienter skal behandles i primærhelsetjenesten. Dette innebærer en overføring av store deler av behandlingsansvaret formelt og i praksis fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. De fleste involverte partene i prosessen rundt denne reformen er enige om at kompetansen i primærhelsetjenesten må økes.
Når samhandlingsreformen innføres, må primærhelsetjenesten satse mer på å forebygge kroniske sykdommer, og FA er et utmerket hjelpemiddel til dette. I tillegg har FA som nevnt også dokumentert effekt i behandlingen av en rekke livsstilssykdommer.
En riktigere og mer utstrakt bruk av FA som behandlingsalternativ i primærhelsetjenesten vil bedre kvaliteten på det tilbudet pasientene får. For å utvide og forbedre behandlingstilbudet, kreves det at helsepersonell i primærhelsetjeneste har gode kunnskaper om indikasjoner, type aktiviteter og dosering, virkning og individuelle tilpasninger av FA som terapiform. Dette gjelder også hvordan pasienter kan motiveres til endret atferd, og å opprettholde denne atferden.
TRENING ER MEDISIN. Det er tidligere kartlagt innholdet i medisinerstudiet vedrørende kunnskap om FA, og det er utført kunnskapstester av avgangskullene ved de medisinske fakultetene i Norge. Ut fra disse resultatene er det tydelig at leger trenger og ønsker mer kunnskap om fysisk aktivitet. Det er liten grunn til å tro at leger som er utdannet tidligere, har fått mer kunnskap om FA i sine utdanninger - snarere tvert om.
Det er følgelig min klare oppfatning at det er et stort behov for å øke kompetansen hos fastleger og annet helsepersonell i kommunene om bruken av fysisk aktivitet for at intensjonen i Samhandlingsreformen skal oppnås. Trening er medisin. n
Referanser:
1) Croteau K, Schofield G, McLean G. Physical activity advice in the primary care setting: results of a population study in New Zealand. Aust N Z J Public Health 2006 Jun;30(3):262-7
2)Kennedy MF, Meeuwisse WH. Exercise counselling by family physicians in Canada. Prev Med 2003 Sep;37(3):226-32.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2011