Jürgen Geisler, spesialist II onkologi/overlege ved kreftavdelingen på Akershus Universitetssykehus og professor ved Universitetet i Oslo
BRYSTKREFT ER DEN klart hyppigste kreftformen hos kvinner og utgjør i underkant av 25 prosent av alle krefttilfeller hos kvinner i Norge. Nesten 3000 norske kvinner får en brystkreftdiagnose hvert år (1). Den aldersjusterte insidensraten har økt betydelig fra perioden 1956–1960 (37,3 kvinner per 100.000) til 75,7/100.000 i 2005.
Brystkreft er den viktigste årsaken til tapte leveår hos kvinner opp til 65 år. Over 30.000 kvinner i Norge må leve med diagnosen brystkreft til enhver tid.
Basert på forskning har behandlingsmulighetene bedret seg betydelig gjennom de siste 30 årene. Takket være effektiv kirurgi, og en skreddersydd tilleggsbehandling etter kirurgi for risikogrupper – såkalt «adjuvant behandling» i form av cellegiftkurer, strålebehandling, antihormonbehandling og antistoffbehandling – blir mange pasienter helbredet i dag.
TILBAKEFALL. Likevel opplever fremdeles mange kvinner tilbakefall av sin sykdom med spredning av brystkreft til lymfeknuter, skjelettet, lunger og leveren. I denne situasjonen gjelder brystkreft også i dag som en uhelbredelig sykdom. Behandlingen er i mange tilfeller basert på antihormoneller regimer; antiøstrogener som tamoxifen eller såkalte aromatasehemmere.
Dette krever blant annet at pasientene har en hormonfølsom type brystkreft.
Problemet er at behandlingseffekten vil ikke vare evig, og sykdommen utvikler seg igjen etter noen måneder, i noen tilfeller også etter noen få år. Pasienter som opplever en forverring av sin brystkreftsykdom med fjernspredning, har derfor behov for flere behandlingsalternativer som kan utsette oppstart med cellegiftbehandling når de etablerte antihormonelle medikamenter svikter.
Basert på intens basalforskning og klinisk forskning har man klart å kartlegge mekanismer i kreftcellene som fører til klinisk behandlingssvikt; resistensutvikling. Flere signalveier i kreftcellene har blitt beskrevet, og proteinene som er involvert i disse signalveiene, har blitt nøye beskrevet.
EVEROLIMUS. Et nøkkelprotein i en av signalkaskadene i brystkreftceller er «m-TOR». Flere medikamenter som kan blokkere m-TOR i kreftceller, er utviklet av industrien. Nå er everolimus, en m-TOR-hemmer i tablettform, testet ut. Studien, som kalles «Bolero 2», har testet medikamentet i pasienter som hadde sykdomsprogress under behandling med etablerte antihormoneller medikamenter.
Bolero-2 er en fase III-studie, der man utfordrer den etablerte standardbehandlingen i en definert situasjon med et nytt opplegg. I Bolero 2 ble 724 kvinner med en hormonfølsom type brystkreft med fjernspredning trukket til behandling i to behandlingsarmer. Den første armen omfattet 239 kvinner som fikk behandling med exemestane alene, en standardbehandling som er også etablert i Norge. Den andre gruppen omfattet 485 kvinner som fikk behandling med exemestane, i kombinasjon med everolimus 10 mg/dag oralt.
Man målte tiden som pasientene hadde på behandlingen, det vil si inntil man hadde funnet en klar forverring av sykdommen. Denne tiden kalles også «progresjonsfri overlevelse», et viktig endepunkt i slike kliniske studier.
FOR FØRSTE GANG. Resultatene fra Bolero 2 ble vist for aller første gang på en viktig europeisk kreftkongress i Stockholm i forrige uke (2). Det viste seg at pasientgruppen som hadde fått kombinasjonsbehandlingen med everolimus (AfinitorR), hadde en signifikant forlenget «progresjonsfri overlevelse», som var på gjennomsnittlig 6,9 måneder sammenlignet med standardbehandlingen som ga 2,8 måneder gjennomsnittlig.
Man så, som forventet, alt i alt noen flere bivirkninger i kombinasjonsarmen, som hovedsakelig besto av stomatitt (betennelse i svelg), anemi (lav blodprosent), dyspne (pustevansker), hyperglykemi (forhøyet blodsukker) og tretthet. Disse bivirkningene må selvfølgelig vurderes opp mot de bivirkningene en cellegiftbehandling hadde gitt, som er den siste utveien i denne pasientgruppen.
KLAR EFFEKT. Resultatene fra Bolero 2-studien dokumenterer dermed klare behandlingseffekter i kvinner som lider av en avansert type brystkreft. Hemming av proteinet m-TOR seiler med dette opp som et nytt og ytterst lovende prinsipp innen brystkreftbehandlingen i fremtiden. Resultatene fra blant andre Bolero 2-studien vil bli diskutert i nasjonale faggrupper, som NBCG i Norge, som etter hvert vil definere behandlingsindikasjoner for m-TOR-hemmere og lignende behandlingsalternativer for brystkreftpasienter.
Alt i alt er dette meget gode nyheter for brystkreftpasienter også i Norge. I tillegg kan man si at forskere verden over, og ikke minst den farmasøytiske industrien, driver dette feltet videre. Mange nye medikamenter som gir en målrettet effekt mot eksempelvis intracellulære proteiner – såkalt «targeted therapies» – står på trappene og vil kjempe om sin plass i standardbehandlingen av brystkreft i nær fremtid.
Interessekonflikt:
Jürgen Geisler har vært involvert i Bolero-2 studien som hovedutprøver fra Norge.
Litteratur:
1) Norsk Brystkreftgruppe (NBCG), Blåboka, kap. 4 (www.nbcg.net)
2) Baselga, J. Everolimus in combination with exemestane for postmenopausal women with advanced breast cancer who are refractory to letrozole or anastrozole: results of the BOLERO-2 phase III trial. 2011 European Multidisciplinary Cancer Congress. Presentation of late breaking abstract no. 9LBA, September 26, 2011.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2011