Erna Håland, førsteamanuensis ved Institutt for voksnes læring og rådgivningsvitenskap, NTNU
Medforfattere: Pieter Toussaint, professor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, NTNU?Rita Langvold, kompetansekoordinator i NettOpp Fosen?Karita Lysvand, kompetansekoordinator i NettOpp Fosen
I 2009 LANSERTE regjeringen den såkalte samhandlingsreformen, som innebærer at mange av oppgavene i helse- og omsorgstjenesten skal løses lokalt i kommunene. Dette betyr et økt behov for kompetanseutvikling av helsepersonell: Flere typer helsepersonell får nye oppgaver og det forventes bruk av ny teknologi og nye samarbeidsformer.
Kommunene får altså ansvar for kompetanseutvikling av helsepersonell på en rekke nye områder. Kommunalt helsepersonell sliter med en travel arbeidshverdag og begrensede ressurser.
Bruk av tid og penger til opplæring har kanskje ikke førsteprioritet. Men hva med mulighetene som ny teknologi tilbyr? Kan etablering av et «virtuelt» klasserom være en løsning?
FELLES SATSING. I Fosenregionen har kommunene Leksvik, Rissa, Roan, Åfjord, Ørland og Bjugn inngått et samarbeid om en felles kompetansesatsing for helsepersonell. Som et resultat av dette ble kompetanseportalen NettOpp Fosen etablert som et delprosjekt i Pilot Digitale Fosen i det interkommunale selskapet Fosen DMS.
NettOpp Fosen er en nettbasert kompetanseportal. Formålet er å bidra til å styrke helsepersonells kompetanse på en mer effektiv måte. Kompetanseportalen skal tilby aktuelle forelesninger via videokonferanse, nettbaserte kurs/læringsprogram, diskusjonsforum og fagnett - en møteplass på nett innenfor ønskede fagområder og/eller faggrupper dedikert helsepersonell på Fosen.
Aktuelle temaer er forbyggende helsearbeid (Folkehelse Fosen og diabetes), kreftomsorg m.m. I tillegg finnes det muligheter for å delta på eksisterende relevante videokonferanser og nettbaserte kurs i regi av Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST). NettOpp Fosen skal være en felles kompetanseportal som skal dekke alt helsepersonell på Fosen sine behov for kunnskapsdeling og -utvikling.
ALDRING PÅ NETT. Det første læringsprogrammet, Aldring på nett, ble gjennomført vinteren 2010/2011. Programmets tema tar utgangspunkt i blant annet nasjonale krav og forventninger til kommunene som er beskrevet i samhandlingsreformen og Stortingsmelding nr. 25, «Mestring, muligheter og mening».
Målet med dette første læringsprogrammet er å styrke helsearbeidernes kompetanse om eldre menneskers behov og videreutvikle egen praksis samt lære seg bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) som verktøy til kompetansebygging, samarbeid og læring.
Intensjonen er også å få etablert kontakter på tvers av kommunegrensene via blant annet fagnett, slik at kompetanse og erfaring videreutvikles og deles. Små enheter kan dermed bli en del av et større fagmiljø uten å måtte forflytte seg fysisk. Kommunene får også i større grad muligheten til å gi flere helsearbeidere kompetanseheving innen samme tema. Å kunne gi tilbudet til flere helsearbeidere fra samme avdeling, kan føre til mer refleksjon i den enkelte avdeling, i og med at større grupper får et kompetanseløft samtidig.
FLEKSIBILITET. Læringsprogrammet har hatt tre fysiske samlinger og flere forelesninger via videokonferanse. Helsearbeiderne skulle arbeide sammen i grupper på tvers av kommunene og gjennomføre felles oppgaveløsning. Gruppediskusjonene skulle i hovedsak foregå i et nettbasert diskusjonsforum, men også via videokonferanse.
Hva er så erfaringene etter nesten ett års bruk? Deltakerne fremhever at det positive med å bruke videokonferanse og nettbasert diskusjonsforum i dette læringsprogrammet er fleksibiliteten det gir. Det er fleksibelt i forhold til sted - det er muligheter for kompetanseheving selv om man bor i distriktet - og i forhold til tid. Det er mulig å kombinere kurset med jobb, familie og andre forpliktelser: «Jeg ser nye muligheter. Du trenger ikke flytte inn til byen for å ta skole. Vi kan jo videreutdanne oss i distriktet, når du har sånne muligheter», fremhever et par av deltakerne.
For noen er dette en mulighet de ikke hadde hatt ellers. De hadde ikke tatt kurs hvis det ikke hadde vært organisert på denne måten. Deltakerne fremhever også at det har vært givende å bli kjent med helsearbeidere fra andre kommuner og få muligheten til å dele erfaringer og bygge nettverk. Dette er kanskje spesielt viktig i distriktene, hvor man ikke nødvendigvis har tilgang på store faglige nettverk på sin egen arbeidsplass.
EN VEI Å GÅ. Samtidig gir bruk av videokonferanse og nettbasert diskusjonsforum noen utfordringer. Flere opplevde at de ikke hadde de dataferdighetene som krevdes, noen syntes det var «skummelt» og uvant å skulle kommunisere på nett og videokonferanse, og noen savnet det sosiale fellesskapet man får i tradisjonelle klasseromsbaserte kurs. De fysiske samlingene ble derfor viktige for deltakerne. Her kunne de bli bedre kjent, «få et ansikt til navnet», som en av dem sa - og legge grunnlaget for bedre kommunikasjon på nett etterpå. Videokonferanse, hvor man både hører og ser hverandre i sanntid, opplevdes også som nærmere det vanlige fysiske møtet enn det nettbaserte diskusjonsforumet, hvor man kun kommuniserer skriftlig.
Ut fra resultatene i prosjektet ser vi at det å bruke nettbaserte, fleksible kompetanseutviklingstiltak der folk bor og arbeider, kan være én mulig vei å gå for å møte de store utfordringene som samhandlingsreformen gir. Det sentrale her er nettopp kombinasjonen av fysiske samlinger, videokonferanse og nettbasert diskusjonsforum. Denne kombinasjonen gir deltakerne flere muligheter for aktivitet og deltakelse. Læring, kompetanseutvikling og erfaringsdeling blir mulig på tvers av geografisk avstand.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2011