THOMAS BØHMER, professor ved Oslo Universitetssykehus, Aker HF
FORSKNINGSAKTIVITET i Norge, eller mangel på den, har vært diskutert gjennom flere år, nå nylig aktualisert gjennom synspunkter fra de utenlandske professorene finske Kai Simonsen og svenske Carl-Henrik Heldin (Aftenposten 5. juli), der forskningsministeren avfeier dem som «tilfeldige forskere».
I Norge har andelen av brutto nasjonalprodukt (BNP) til forskning vært uforandret, på 1,6 prosent, mens Sverige og Finnland ligger på omtrent 3,5 prosent (Aftenposten 6. juli). EU-målet var at det skulle opp på tre prosent innen 2012. Forskningsministeren unnskylder seg med at et slikt beregningsgrunnlag kan man ikke bruke - på grunn av Norges høye BNP.
Utilfredsstillende
Korrigerer man for oljeandelen i BNP, vil man for forskning komme til at det utgjør cirka vel to prosent av BNP. Men man kan snu på dette argumentet; med at nettopp fordi vi har så høyt BNP, burde vi bruke enda mer til forskning og utvikling.
Når det gjelder den private industriens manglende forskningsbidrag, har staten vel 40 prosent eierandel av børsnoterte selskaper. Et statlig vedtak kan fremtvinge langt høyere forskningsaktivitet for disse bedriftene.
For oss som arbeider som hoved- og biveileder innen medisin, og har gjort det i en årrekke, er forholdene ytterst utilfredsstillende.
Nedbygging
Det skjer i virkeligheten en nedbygging av forskningsaktivitet - og dette skyldes flere forhold:
Stipendiattiden har blitt kortet ned fra fire til tre år - hvorav et halvt år går med til generell skolering utenom prosjekt. Å være doktorgradsstipendiat, er en modningstid som begynner med opplæring i teknikker og tankesett. Etter hvert vil stipendiaten selv bidra med nye ideer, ta initiativ og gi impulser tilbake til miljøet. Da er det uheldig at en viktig tid går tapt for miljøet. Oftest greier man ikke å reise midler til oppfølging med post-doktorgradsprosjekter.
Kliniske forskningsplaner forutsetter nøyaktige protokoller og godkjennelser fra regionale etiske komiteer, datatilsyn, bioteknologinemnd og Helsedirektorat, selv om søknadene har blitt noe forenklet nå (?). Dette er så tidkrevende at det er vanskelig for en stipendiat å skulle påta seg slikt arbeid hvor selve godkjennelsesprosessen kan ta 2/3 år uten at man får startet pasientinklusjon i en kortvarig stipendiatperiode. Forberedelse av prosjekt av veileder krever en betydelig innsats og avskjærer stipendiaten det verdifulle arbeidet det er å orientere seg i litteraturen og bygge opp hypoteser og forståelse for den vitenskapelige tilnærmingen.
Ikke lett å motivere
Mens antallet doktorgrader (nå PhD.) har økt, har kravene til antallet publikasjoner blitt redusert. For medisinsk doktorgrad var det tidligere nødvendig med førsteforfatterskap på fire artikler i internasjonale referee-baserte journaler. Nå er kravet senket til to artikler, og ytterligere medforfatterskap i en artikkel til. Forskningsdekanus på medisin opplyste at kravet om to artikler var under press med forslag til bare en artikkel.
De fleste leger er godt opp i 30-årene etter utdanning og turnustid, og de har etablert familie og forpliktelser før de går inn i stipendiattilværelsen. En av dem mente å tape 700.000 kroner i inntekt på disse tre stipendiatårene uten at det ga ham noen vesentlige yrkesmessige fortrinn senere, men muligens en personlig tilfredsstillelse og utvikling.
Vitenskapelig aktivitet betyr stadig mindre i vårt faglige reduserte helsevesen. En professor som søkte seg inn i lederhierarkiet i Helse Sør-Øst, fikk beskjed fra intervjueren om at hans 150 publikasjoner «betydde intet». Det er ikke lett å motivere yngre leger til forskning når situasjonen er slik.
Velger Øst-Europa i stedet
Det er bra med etablering av «Centers of Excellence», som på konkurransebasis tildeles økonomiske midler for ti år. Men hva med dem som ikke er så heldig å komme inn under et slik senter. Forskningprosjekter oppstår av originale ideer, og det er slike ideer som har vært forutsetningen og vekstgrunnlaget for at Centra har oppstått, og nye skal komme. Som universitetsprofessorer har vi et pålagt krav at vår undervisning skal være forskningsbasert. Men med en konsentrasjon av forskningsmidlene til noen Centra, vil det nødvendigvis føre til at andre får mindre midler og ikke kan ivareta den plikten som universitetet forutsetter.
Forskning i Skandinavia ble ofte misunt av utlendinger fordi vi hadde en tillitsfull og bofast befolkning som gjorde oppfølging av pasienter mulig. Studien som viste nytten av kolesterolreduksjon (4S), inkluderte 4444 pasienter som ga muligheter også for lokale dyptpløyende prosjekter. Nå vender legemiddelindustrien seg mot Øst-Europa, der legemiddelutprøving er langt mindre kostnadskrevende, noe som fører til færre slike og som gir mindre prosjekt mulighet for Norge.
Skuffende fravær
I Strategiplan for forskningsutvikling for Helse Sør-Øst i 2009 ønsket man å trappe opp forskningsaktiviteten fra én-to prosent til fem prosent av driftsbudsjettet over en femårsperiode. Dette forutsatte imidlertid overskudd ved sykehusene, noe som er urealistisk i årene fremover. I praksis er dette en nedbygging av forskning i dette geografiske området. Assisterende direktør Stein Vaaler ved A-hus forklarte på Hankøseminaret den 23. april at man nå måtte satse på eksterne forskningsmidler - man kunne ikke regne med hjelp fra sykehuset.
I mine mange år som forsker, veileder og professor, har jeg sett på forskning som en måte for å arbeide strukturert innen noen felt innen medisin hvor ellers mye er så usikkert. Jeg har trodd at forskning var en virksomhet samfunnet satte pris på og ville stimulere. Forskning som kunne medvirke til en langsiktig utvikling, er i dette rike samfunnet skuffende fraværende. For egen del fører det til at man legger bort aktuelle ideer på grunn av den utviklingen vi nå er inne i. Resignasjon og fravær av den enkeltes forskers bidrag er en uheldig utvikling for både medisin og samfunn.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/10