Anders Svare, overlege, SH Namsos
MED JEVNE MELLOMROM dukker det opp bekymringsmeldinger i mediene om at det stadig utføres færre obduksjoner. Vanligvis er de bekymrede norske patologer, men i Dagens Medisin 12/2011 er det overlege i anestesi, Geir Ivar Elgjo ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som engster seg.
Det utføres to typer obduksjoner; rettslige og kliniske - også kalt ikke-rettslige. Rettslige obduksjoner utføres hvis det ved et dødsfall er mistanke om noe kriminelt, mens kliniske obduksjoner er de øvrige. De er ment å skulle utfylle eller korrigere diagnostikk som ble gjort mens pasienten ennå levde.
UHELDIG. Artikkelen i Dagens Medisin starter med en pasienthistorie. En ung mann faller ut av vinduet under en fest og dør. Omstendighetene rundt hendelsen er uklare - kanskje ble han dyttet? I alle fall velger verken politi eller sykehus å obdusere pasienten. Dette er jo helt klart en feil - mannen skulle helt åpenbart ha vært rettslig obdusert.
Denne pasienthistorien benyttes så til å argumentere for at både rettslige og kliniske obduksjoner bør utføres oftere, og argumentene for de to obduksjonstypene kommer usystematisk og om hverandre. Dette er uheldig, fordi nytten av de to typene obduksjoner er helt ulik.
De fleste vil være enige om at terskelen for å utføre rettslige obduksjoner, skal være lav. Dette går jo på rettssikkerheten i samfunnet. Men når det gjelder de kliniske obduksjonene er ikke nytten opplagt. Det fremføres ulike argumenter for å øke den kliniske obduksjonsfrekvensen. For interesserte henviser jeg til min kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 7-8 i fjor, hvor argumentene er systematisk gjennomgått.
NYTTIG LÆRDOM? Imidlertid synes hovedargumentet for å øke den kliniske obduksjonsfrekvensen - både hos Elgjo og kolleger jeg samtaler med - å være at leger går glipp av nyttig lærdom hvis pasienter ikke obduseres. Spesielt antas det at man lærer hvis diagnosen ved obduksjon korrigerer den man hadde mens pasienten levde.
Men er virkeligheten slik? La oss si at en pasient dør akutt i respirasjonssvikt. Helt uventet viser obduksjonen en sjelden soppinfeksjon i lungene som årsak. Hvordan påvirker dette den ansvarlige legen neste gang en pasient innlegges med lignende symptombilde? Kanskje vil hun/han kaste bort tida med å diagnostisere (eller i alle fall utelukke) en sjelden soppinfeksjon?
VITENSKAPELIG MATERIALE. Heller ikke vitenskapelige undersøkelser viser at økt obduksjonsfrekvens gir bedre diagnostikk. Det synes jeg man må kunne forlange, så ressurskrevende som obduksjoner engang er. Og prinsipielt synes jeg også et slikt synspunkt er betenkelig.
Moderne medisin har beveget seg bort fra kunnskap fra enkelttilfeller til kunnskap fra vitenskapelige materialer. Rent konkret foreligger svært mange vitenskapelige materialer hvor samsvaret mellom klinisk diagnose og obduksjonsdiagnose er undersøkt. Slike materialer vil på en mye bedre måte enn usystematiske enkeltobduksjoner vise hvilke diagnostiske feil man ofte gjør.
DE PÅRØRENDES ØNSKER. De senere årene har pasient og pårørende fått mer innflytelse på beslutninger som angår pasientens helse. Dette er en utvikling vi skal være glad for at har kommet. Jeg synes faktisk at pårørendes ønske om obduksjon - hvis ønsket bygger på informasjon og realistiske forventninger - skal veie tyngre enn behandlende legers ønske om obduksjon.
Helsevesenet lever i dag med konstant ressursknapphet. Dette tvinger oss til å konsentrere oss om diagnostikk og behandling vi vet er nyttig.
Nytten av de kliniske obduksjonene for legene er tvilsom. Derfor er det naturlig - og riktig - at det utføres færre obduksjoner.
Debatt, Dagens Medisin 13/2011