PSYKIATRIEN SER UT til å befinne seg i en permanent krise. Et av de grunnleggende problemene er hvorvidt faget er å betrakte som en naturvitenskapelig disiplin. Kanskje hjelper ikke økte bevilgninger overhodet? Kanskje må man gå andre veier?

Det følgende vil illustrere problemet:

En 26 år gammel kvinne oppsøker et DPS, et distriktspsykiatrisk senter, på grunn av angst. Der blir hun mottatt av en vennlig, men noe uinteressert terapeut. Etter en times tid forlater hun stedet med en følelse av tomhet. Ny time om tre uker.

Ikke til å kjenne igjen
Ettersom kvinnen ikke føler seg velkommen, og fordi hun opplever terapeuten uengasjert, skriver hun brev til klinikken og ber om å få lese journalen sin.

Dette får hun, og hennes mistanker blir bekreftet: Journalen er full av feil. Hun kjenner seg ikke igjen.

Kvinnen er ellers utstyrt med to betydningsfulle egenskaper. Hun er autoritetstro. Samtidig er hun mistenksom. Etter å ha grublet over hva hun har lest i journalen i noen dager, opplever hun noe merkelig: En morgen kjenner hun ikke igjen sitt eget ansikt i speilet. Hun blir redd og oppsøker terapeuten for annen gang der hun beskriver sin opplevelse av at ansiktet hennes er forandret. Øyne, ører, nese og munn er tilsynelatende på plass, men det er likevel ikke henne. Hun har blitt en annen person, eller som hun sier: «Jeg er blitt gjort til en annen».

Slik føler hun det.

En vrangforestilling?
Her står enhver behandler ved en skillevei - og må ta et valg: Skal terapeuten betrakte dette symptomet som en vrangforestilling, en sykelig feilkopling i hjernen som trenger medikamentell korreksjon, slik de fleste innen psykiatrien er opplært til å tenke, eller skal han forsøke å forstå symptomet?

Den vanligste måten å møte slike problemer på innen toneangivende psykiatri, er å oppfatte den angstfylte kvinnen som lidende av en vrangforestilling, en psykose som antakeligvis hører hjemme i det schizofrene område. Slike blir tradisjonelt behandlet med psykofarmaka, såkalte nevroleptika.

Schizofren - sannsynligvis?
Ettersom kvinnen ikke er farlig verken for seg selv eller andre, blir hun ikke innlagt, men får med seg en resept på et medikament mot vrangforestillinger. Pasienten tror på eksperten, tar disse medisinene og blir etter hvert noe bedre. Ansiktet hennes blir noe mer gjenkjennelig. Men, hun blir enda mer isolert, og hun har fått et annet problem som blir enda mer plagsomt enn det hun hadde da hun søkte hjelp: Mistanken, som etter hvert øker til visshet: Hun lider av en alvorlig, uhelbredelig, kronisk, psykisk lidelse. Hun leser på internett om medisinen hun har fått. Der står det at dette medikamentet brukes mot schizofreni. Hun er altså schizofren.

Etter noen måneder blir denne tanken så dominerende, så uutholdelig at hun må sykmelde seg, usikker på om hun ikke også hører stemmer, slik hun har lest om. Hun uteblir fra jobben og går for det meste planløst omkring i byens parker, for så å bli plukket opp av en politipatrulje som bringer henne til psykiatrisk legevakt, der man raskt finner ut at hun medisinerer med et såkalt «tungt ataraxicum».

Altså er hun er sannsynligvis schizofren. Derfor blir hun innlagt og medisinert med økende doser av det samme medikamentet som før. Dette leder til et langvarig opphold på et psykiatrisk sykehus som schizofren. Kanskje blir det livslangt.

Et endret selvbilde
En hverdagshistorie, kan man si. Men - dette kunne ha tatt en annen vending hvis man betraktet hennes symptom - den endrede oppfatning av sitt eget ansikt - på en annen måte og spurt: Hvorfor oppfatter hun sitt eget ansikt slik? Da hun så seg selv i speilet, syntes hun at hun så en annen. Hennes bilde av seg selv ble altså et annet. Hennes selvbilde var blitt fordreid, forandret, endret på.
Hva var årsaken?

Ettersom det skjedde i samband med at hun leste sin egen journal, er det nærliggende å spørre om denne opplevelsen kunne utløse vrangforestillingen. Var det ikke akkurat det som skjedde?

Eksperten innenfor det offentlige helsestell hadde gjennom sin unøyaktige journalføring og fokusering på symptomet, fortalt henne at hun ikke var seg selv, at hun var en annen. Denne opplevelsen konkretiserer pasienten i form av et endret bilde av seg selv i et speil. Et endret selvbilde, bokstavelig talt. Om man ser slik på denne kvinnens symptom, blir situasjonen annerledes og konklusjonen skremmende.

Feilbehandling
Den tradisjonelle måten å betrakte psykiske symptomer på, i dette tilfelle kvinnens endrede oppfatning av seg selv, leder til en feildiagnose - og deretter til en feilbehandling. Den instansen som skulle hjelpe pasienten til et bedre, tryggere og sunnere liv, skaper en sykdom som kanskje blir livslang, slavebinder pasienten i en medikamentell tvangstrøye og merker henne for livet.

Åpenbart kan man kan betrakte symptomet fra to svært ulike vinkler. Forskjellen består i at man i det førstnevnte tilfelle beskriver en tilstand, mens man i det andre også forsøker å forstå den.

I somatikken er det ofte fornuftig å bare beskrive. Man kan ikke «forstå» en kreftsvulst. Den er der - og må uskadeliggjøres. En roman blir meningsløs om den ikke oppleves og forstås. Humanvitenskapen karakteriseres ved at den kommuniserer. Hermeneutisk, er den blitt kalt etter guden Hermes, han som var budbæreren.

Drukner i medikamenter
Selvsagt kan man ikke alltid forstå et symptom. Dette beror nok ikke på at symptomet er ubegripelig, men betyr nok heller at vi ikke er dyktige nok. Vi kan forstå symptomet eller deler av det - og likevel måtte bruke medikamenter for å dempe eller forsøke å fjerne en vrangforestilling, for eksempel.

Dessverre drukner ofte muligheten for forståelse i et hav av medikamenter. Kommunikasjon med pasienten blir umulig. Men kommunikasjon er et «must» i psykiatrien. Noen vil endog hevde at dialog og symptomforståelse er det eneste varig virksomme verktøy i faget. Mange av våre pasienter forteller at det som virkelig hjalp i møtet med psykiatrien, var at noen som lyttet og virkelig brydde seg om dem.

Det er derfor nødvendig med både en naturvitenskapelig og en humanistisk forståelsesmodell. Den humanistiske er blitt trengt til side de siste 20-30 årene. Den naturvitenskapelige modellen har blitt så og si enerådende. Mange mener likevel at vi først bør forsøke å forstå. Dernest, hvis man ikke når frem til bedring eller lindring, kople inn en naturvitenskapelig betraktningsmåte.

En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?

Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.

De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.

Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?

Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?

En dypere forståelse?
Ordet «legekunst» er ikke ofte brukt, men innebærer at legeyrket også kan betraktes som en kunst. Legen er da i beste fall en kunstner. Psykiatrien må betraktes som en disiplin der nettopp fantasien, kunnskapen utenfor den rene naturvitenskapen, er et adelsmerke.

Av andre, «ordentlige» leger, de som steller med tarmer og hud, blir psykiateren ofte oppfattet med skepsis. Vi ses nok ofte på som om vi er temmelig «på viddene». Jeg tror de har rett, for psykiatrien er ikke først og fremst en naturvitenskapelig disiplin. Vi graver ikke i lever eller nyrer, ikke i fysikk og kjemi heller. Vi befinner oss nok ofte «på vidda» når vi later som om psykiatrien er en naturvitenskap.
Men å oppholde seg i høyfjellet, kan gi bedre utsyn, større overblikk og kanskje en dypere forståelse av hva det er å være menneske.

Kronikk, Dagens Medisin 02/09