Dag Coucheron, psykiater, Nesodden
SOMMEL, ROT, AVTALER som ikke holdes, brev som ikke besvares, telefoner som aldri tas, saksbehandlere som skiftes ut og utbetalinger som er forsinket eller stopper helt opp. Alt dette er fra hverdagen i NAV-systemet som vi er vel kjent med.
Her vil jeg ta opp to forhold som kanskje ikke er like kjent:
- Manglende fokus på NAVs hovedformål; nemlig å hjelpe syke til et bedre liv.
- Organisasjonens tilsidesettelse av legenes rolle i samspill mellom pasient og samfunn.
Møtte veggen
Min pasient er en 59 år gammel, ugift kvinne med et lite utviklet sosialt nettverk. Hun har hele sitt yrkesaktive liv vært ansatt ved et statlig kontor. Tretti år gammel ble det konstatert klassisk bipolar affektiv lidelse. Denne ble adekvat behandlet med en kombinasjon av psykoterapi, Litium og et stemningsstabiliserende medikament (Karbamazepin). Ingen hospitalisering. Hele tiden var hun i fullt arbeid. Etter cirka ti år ble medisindosene forsøkt redusert. Etter kort tid ble hun igjen manisk, og det ble en ny runde med medisiner. Etter ytterligere noen år et nytt forsøk med samme resultat.
Pasienten har, i de 30 årene vi har kjent hverandre, alltid samarbeidet godt. Kontroller hos både meg og hos fastlegen hver tredje måned har fungert fint.
Etter hvert som årene gikk, ble to forhold alt mer synlige. Det ene var at hun ble tiltakende sliten, mager og blek, trass i normale blodprøver. Det annet var at hun hadde vansker med den nye datateknologien på jobben. Hennes styrke var kundebehandling. Denne ble etter hvert redusert og erstattet av maskiner. Etter hvert som kreftene minsket, ble savnet av direkte kontakt med publikum større og hun følte seg til overs. Unyttig. Til sist sa det rett og slett stopp. Hun «møtte veggen».
Kravet fra NAV
Slik har situasjonen vært i syv-åtte år. Fastlegen, pasienten og jeg har, etter vårt beste skjønn og i tett samarbeid med arbeidsgiver, vridd våre hjerner for å finne et høvelig arbeid for henne - fordi hun hårdnakket har holdt fast på at hun ville arbeide. Hele tiden har pasienten vært svært (ofte altfor) optimistisk med hensyn til egen arbeidskapasitet. Hun har så gjerne villet.
I tillegg har hun etter hvert utviklet en (godartet) svulst på en indresekretorisk kjertel som har bidratt til ytterligere kraftløshet. Likevel har hun ikke villet gi opp, trass i både fastlegens og mine råd om å søke uføretrygd før hun ble fullstendig ute av stand til å kunne fungere.
Hennes sykdommer førte imidlertid etter hvert til at hun selv innså at hun ikke ville kunne klare å arbeide. Dette skjedde for to år siden. Søknad med utførlig beskrivelse av hennes sykdommer ble endelig sendt inn.
Avslaget kom etter ti måneder. Årsak? NAVs jobbsøkekurs var ikke forsøkt.
Et ultimatum
På dette tidspunktet var pasienten for svak og sliten til å søke slikt kurs. Dette ble meddelt NAV, som fastholdt sitt vedtak. Ingen uføretrygd.
Pasienten ble skuffet, opprørt og mistet tilliten til det offentlige hjelpeapparatet. Hun ville søke jobb på egen hånd. Hun forsøkte, men fikk (naturligvis) ikke positivt svar fra noen. Nå sank hun ned i en tilstand av tungsinn og tiltaksløshet. Intet så ut til å nytte. Å behandle henne med antidepressiva var ikke tilrådelig, med tanke på hennes grunnsykdom. Dessuten ville det neppe ha noen effekt, ettersom hennes utmattelse var høyst reell.
Å gi henne støtte for øvrig, var svært vanskelig, fordi også vi leger etter hvert hadde mistet troen på at NAV ville hjelpe henne - dersom hun da ikke fulgte NAVs konklusjon, som mer og mer opplevdes som et ultimatum: Uten jobbsøkerkurs, ingen videre hjelp fra NAV.
Regelverket skulle følges - og NAV var ikke villige til å tenke annerledes. Det hjalp ikke at vi som kjente henne, gang på gang hevdet at hun var for syk til å kunne delta i et jobbsøkerkurs. For å klare seg økonomisk, ble hun fra NAV rådet til å søke hjelp fra sosialen.
NAV vet best
Der står vi i dag. Nå venter altså følgende fremtid for denne pasienten: Søknad på søknad til ulike arbeidsplasser uten noen reell mulighet til å få jobb, utmagret og syk som hun jo er. Riktig nok kan hun fremdeles holde seg på bena. Hun tror hun kan klare en kvart jobb. Hvor finnes slike jobber? For en 59 år gammel, syk kvinne? Ikke vet vi.
Hun får vel antakelig arbeidsledighetstrygd. Men blir hun satt til et hvilket som helst «høvelig» arbeid, vil dette høyst sannsynlig resultere i en ytterligere svekkelse av hennes helse. Hun vil høyst sannsynlig bryte sammen.
Dette er meddelt NAV, som imidlertid holder på sitt: Alle tiltak i regi av NAV er ikke prøvd ut. Derfor ingen uføretrygd. Så enkelt er det. NAV vet best - til tross for at ingen i dette systemet har sett pasienten. Trass i at ingen lege i systemet har undersøkt henne. Trass i at vedtakene i NAV ser ut til å være fattet uten hensyntaken til uttalelsene fra både fastlege og spesialist. NAV har bestemt seg. De vet at denne pasienten ikke kvalifiserer seg til uføretrygd.
Tre spørsmål til NAV
- Er NAV klar over at de er til for å hjelpe våre pasienter? Eller tror de at regelverket er overordnet pasientenes behov?
- Er NAV klar over at det skal meget tungtveiende grunner til for å gå imot behandlende legers klare anvisninger?
- Tror NAV virkelig at de vet bedre enn to leger som har fulgt denne pasienten tett gjennom mer enn 30 år?
Jeg regner selvsagt ikke med å få svar fra noen innenfor NAV. Dette fordi jeg har prøvd det tidligere. Tier man sakene i hjel, skjer det ingenting - til tross for Forvaltningslovens klare påbud om plikten til å svare. NAV og Staten er allmektig og hevet over norsk lov. Denne saken dreier seg jo bare om ett enkelt menneske.
Se også: NAV overprøver leger
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/10