HVERT ÅR overlever tusener av nordmenn alvorlige skader og sykdom. Helsevesenet har blitt stadig bedre til å redde liv - og mange overlever til tross for omfattende skader på armer og ben, indre organer og hjerne.
Livet etter store skader betyr å skulle leve videre med store funksjonsutfall. For mange betyr dette et liv som er helt annerledes. Man kan ikke lenger klare det man klarte før - hjemme, i fritid eller jobb. Mange lever med store plager som eksempelvis smerter, spasmer, lammelser, sitte- og liggesår, organsvikt og kognitive (eks. hukommelsesvansker, orienteringsvansker og resonneringsvansker) og psykiske problemer, som kraftig reduserer livskvaliteten, funksjonen og muligheten for å delta i jobb og samfunnsliv.
Kampen mot systemet
Tidlig rehabilitering hjelper for mennesker som har overlevd alvorlig skade og sykdom. Intensiv behandling, trening og tilrettelegging gjør at svært mange får et liv med et rikt innhold - til tross for en i utgangspunktet stor funksjonshemning. Tidlig rehabilitering betyr bedre funksjonsnivå, livskvalitet og overlevelse for dem med alvorlige skader.
Mange pasienter som har overlevd alvorlig skade eller sykdom - det være seg trafikkulykker, alvorlige infeksjoner, kreft, hjerneslag eller tverrsnittslesjoner, opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp verken i den tidlige fasen rett etter skaden, eller lengre ut i forløpet.
Mange blir nedfor og deprimert av det de opplever som en kamp mot systemet. Pårørende opplever fortvilelse og maktesløshet i kampen for å få nødvendig helsehjelp tilknyttet eksempelvis smerter og spasmer hos alvorlig funksjonshemmede barn og nære familiemedlemmer.
Tilbud forsvinner
Tverrfaglige rehabiliteringsavdelinger ved sykehusene går nå inn i den stille delen av året. Mange steder er man allerede i gang med å trappe ned før sommeren. Tidlig rehabiliteringstilbud for mange som har overlevd alvorlig skade og sykdom, stopper nå opp mange steder til et stykke utpå høstparten, til tross for at det er god kunnskap om viktigheten av å komme tidlig til med rehabilitering etter alvorlig sykdom og skade.
For mange av dem som en tid tilbake overlevde alvorlig skade og sykdom og nå bor ute i kommunene, forsvinner også de tverrfaglige tilbudene ved avdelingene for fysikalsk - og rehabiliteringsmedisin til et stykke utpå høsten.
Dette er tilbud som i utgangspunktet er små innen spesialisthelsetjenesten.
Krevende, men ikke umulig
Å hjelpe mennesker med omfattende og sammensatte funksjonsutfall etter alvorlig sykdom og skade, er en krevende, men ikke umulig øvelse.
Det finnes legespesialister med kompetanse på de spesielle medisinske utfordringer knyttet til livet etter alvorlig sykdom og skade. Det finnes kompetente fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, ortopediingeniører, logopeder og idrettspedagoger - for å nevne noen sentrale grupper - som sammen danner et tverrfaglig team som kan hjelpe til med de mange utfordringer livet innebærer etter alvorlig skade og sykdom; smertene, sårene og spasmene. Lammelsene, vannatingsproblemene, de kognitive og psykiske vanskene - og de nødvendige hjelpemidlene.
Oppgaven er å få mange ulike instanser til å jobbe sammen mot et felles mål, gjennom en individuell plan.
Nedskjæringene
Nå stenges disse tilbudene for sommeren, og starter kanskje - hvis sykehusøkonomene vil - opp igjen utpå høsten. For selv om dette er tilbud som virker - og treffer en gruppe pasienter som alle vil karakterisere som verdig trengende - er dette dårlig butikk for sykehusene. Takster og kodeverk gjør denne typen aktivitet til rene underskuddsforetak for sykehusene.
Over hele landet har vi de senere årene sett nedlegging av rehabiliteringsavdelinger for den mest komplekse rehabiliteringen. Vi har sett et økende omfang av stenging av avdelinger i julehøytid - påskehøytid og sommerferier - gjerne i flere måneder.
Aktivitet følger penger. Derfor skjæres tilbudene innen kompleks rehabilitering ned. Dette er realitetene. Å hjelpe disse menneskene er krevende, men langt fra noen månelanding. Det kreves tverrfaglige innsats, og mange ganger gjentatte innsatser over tid.
Lidelsene fortsetter
Før man får finansieringsordninger som stimulerer til denne typen aktivitet både innen spesialisthelsetjenesten og i kommunene, er dette pasientgrupper som vil fortsette å lide under manglende tilbud.
Det er ikke mangelen på statlige utredninger som viser at rehabilitering virker og behøves som er problemet. Det er tiltak som stimulerer til innsats: Økonomiske virkemidler som treffer tiden etter at man har overlevd den akutte alvorlige skaden eller sykdommen, og de økonomiske virkemidlene som treffer pasienten som skal leve og fungere og delta mest mulig med en stor funksjonshemming.
Det er dessverre også en kjensgjerning at til tross for store og økende behov i dette feltet, har man ikke økt utdanningskapasiteten av legespesialister innen rehabiliteringsfaget. Det jobber ikke flere enn cirka 110 spesialister i norske sykehus, og det har vært nullvekst i 20 år. Og gjennomsnittsalderen på spesialistene er høy slik at den naturlige avgangen vil bli stor fremover.
Aktiv livshjelp i stedet
Den politiske debatten denne våren handler om aktiv dødshjelp blant andre denne typen pasienter som vi jobber med i vårt fagmiljø. I fagmiljøet er det en utbredt oppfatning at vi heller bør gi disse pasientene god behandling og pleie - og sette inn tiltak som kan gi livskvalitet, funksjon, deltakelse og verdighet: Aktiv livshjelp.
Det gjenstår fortsatt mye før vi kan si at dagens helsevesen ivaretar disse pasientgruppene godt nok.
Dessverre ser det ut til at den politiske viljen til å sette inn positive virkemidler i dette gjennomutredede feltet, er fraværende. I det store rommet som finnes mellom politikernes unnfallenhet og befolkningens klare behov, boltrer nå enkelte seg med radikale forslag som aktiv dødshjelp.