ADHD og Ritalin

Dag Coucheron, psykiater, Nesoddtangen

ADHD OG ADDD er diagnoser som ser ut til å ha kommet for å bli. Diagnosene bygger på psykologiske tester og kliniske observasjoner. Ettersom det i psykiatrien ikke finnes objektive, naturvitenskapelig reproduserbare kriterier for diagnosene, må det bli slik.

Dessverre kan dette føre helt galt av sted. Jeg skal referere et slikt kasus: 

En sykehistorie
Pasienten, en nå 36 år gammel mann, ble uføretrygdet i en alder av 23 år på grunn av svær angst og dertil hørende nedstemthet. Han ble medisinert med diverse typer psykofarmaka, hovedsakelig antidepressiva og nevroleptika samt stemningsstabiliserende medisiner. Effekten var ikke tilfredsstillende. Han klaget over tretthet, konsentrasjonsvansker, indre uro, usikkerhet og nedstemthet. Noe arbeid hadde han ikke, men han hadde en samboer og fikk etter hvert også en sønn. Hans skolegang var avbrutt i den videregående skolen, der han aldri fikk noen eksamen.

Etter hvert ble han henvist til psykoterapeutisk orientert psykiater, og etter noen års terapi av i hovedsak innsiktsorientert karakter samt med klare innslag av kognitive elementer i form av systematisk opptrening i de ferdighetene han ikke mestret, og ikke minst støttende samtaler, økte hans selvfølelse gradvis. Han begynte på kveldsskole, der han i løpet av noen år greide å ta flere deleksamener. Dette skjedde parallelt med reduksjon av hans medisindoser. Han beholdt en mindre dose anxiolytika samt antidepressiva, ettersom dette så ut til å fungere bra.

Skepsis og tvil
Pasienten, som hadde gjennomdiskutert ulike medisiner med alle sine behandlere, ble naturligvis fort klar over at hans psykiater hadde et noe divergerende syn på psykofarmaka enn hva han var vant til. Likeså var hans nye lege tvilende til å legge for stor vekt på diagnoser. Særlig merket pasienten seg legens skepsis til diagnosene ADHD og ADDD. Videre var det åpenbart at legen var svært tilbakeholdende overfor medikamenter av typen Ritalin.

Ettersom pasienten ønsket ytterligere fremgang i sin utvikling og syntes at det gikk for langsomt i terapien, og fordi han var en velorientert mann, hadde han naturligvis lest om diverse diagnoser på nettet, herunder også ADHD og ADDD. Han gikk derfor til sin fastlege og fikk en henvisning til et nevropsykologisk senter, der han etter en rekke tester fikk diagnosen «ADHD, lettere grad med i hovedsak konsentrasjonsvansker som mest fremtredende symptom».

Ritalin - uten innvendinger
Det ble foreslått å starte opp med en dose Ritalin 1x4. Han unnlot å nevne at han hadde en svært traumatisk oppvekst samt at han i mange år hadde slitt med en ganske svær grad av mindreverdighetsfølelse. Han unnlot også å nevne overfor sin behandlende psykiater at han nå, i tillegg til sine andre medisiner, hadde startet med Ritalin.

Medisinen hadde til å begynne med utmerket effekt på hans konsentrasjonsvansker, han ble mer våken, pigg og energisk. Derfor økte pasienten dosen Ritalin, skrevet ut av fastlegen, til han i løpet av ett års tid var oppe i en dose på 16 tabletter daglig. Fastlegen hadde ingen innvendinger mot dette, slik pasienten oppfattet situasjonen, men det er trolig at fastlegen ikke hadde tid til en mer inngående undersøkelse av situasjonen.

Akutt innleggelse
Dette hendte uten at pasientens medisin- og diagnoseskeptiske psykiater var orientert om forholdet. Etter hvert måtte pasienten spe på med økende doser sovetabletter, også disse skrevet ut av fastlegen. Etter noen måneder utviklet pasienten en tydelig forvirringstilstand, som etter noen måneder gikk over i en florid psykose og akutt innleggelse i sykehus samt innkopling av barnevernsnemnd med spørsmål om omsorgssvikt i forhold til sønnen.

Fra sykehuset ble både hans fastlege og hans psykiater orientert om situasjonen og hans Ritalin-doser ble redusert til fire tabletter daglig. Ved kritisk gjennomgang av testresultatene fra den nevrofysiologiske ekspertisen kunne man konstatere at hans diagnose og medisinering i hovedsak bygget på symptomet konsentrasjonsvansker.

Til å stole på?
Pasienten oppfattet etter hvert selv at Ritalin hadde gjort adskillig større skade enn gagn og seponerte så Ritalin selv. Dette ser ut til å gå bra. Psykiateren, som naturligvis var opptatt av sykdomsforløpet, tok så selv en test på om han skulle ha noen form for ADHD. Testen, som var lett å finne på nettet, viste at han lå i grenseland med hensyn til ADHD, og han ble anbefalt å starte med en mindre dose Ritalin i samråd med sin fastlege. Han fulgte ikke rådet.

Sykehistorien viser blant annet hvor galt det kan gå dersom man stoler for mye på diagnoser og medikamenter.