Oslo u-sykehus - et Babels Hus

Lasse Efskind, overlege i ortopedi, Oslo Universitetsykehus, avdeling Aker

SORIA MORIA FASTSLÅR at ingen sykehus skal nedlegges. Dette er åpenbart et umulig politisk hallingsprang på linje med at fattigdom skal avskaffes. Men for å dekke over det umulige, anretter makten først en organisatorisk sammenslåing av mange sykehus til ett. Og så nedlegger man bygninger i stedet for sykehus. Fiffig.

Dette skjedde med Stensby sykehus under Ahus, og er nå i ferd med å påføres Aker under Oslo Universitetssykehus.

Men legg til side generelle prinsipper! La oss i stedet se på hva som er fornuftig for pasientene og pengene.

Best mulig behandling
Jeg har vært med såpass lenge i helsedebatten om sentralisering og spesialisering at jeg merker med en gang når de gamle traverne begynner å bli urolige i den store stallen. Et velkjent uromoment i argumentsvermen er motsetningen øyeblikkelig hjelp (ø-hjelp) kontra elektiv behandling på sykehus.

Med utgangspunkt i «Oslo-prosessen» er det forståelig og faglig riktig at ø-hjelp sentraliseres, både fordi transport har blitt mer effektivt, avstandene ikke er store i Oslo-gryta og fagspesialisering krever det.

Folk forlanger best mulig behandling. Ved «akutt syk» er «diagnosen» ikke alltid klar. Er det blindtarmen eller hovedpulsåren? Man må derfor ha et akuttmottak med mange spesialister i bakhånd. Den gamle generalisten holder ikke lenger mål. Det krever sentralisering.

Lokalsykehusets redning
Derimot for planlagt medisin, altså elektiv behandling - stiller det seg helt annerledes. Her er diagnosen og planen klar. Lokalsykehuset og en desentralisert struktur stiller da mye sterkere, som et slags spesialsykehus. Ambulerende team av fagfolk - ikke bare leger - kan motiveres eller tvinges til å bevege på seg.

Det er likevel viktig at man er ansatt i et helhetlig og felles fagmiljø. Det gjør det også lettere å få rekruttert gode nok fagfolk.

Derfor mener jeg at elektiv behandling kan bli lokalsykehusets redning, som en satellitt av det store. En stor fordel vil være nærheten til lokalbefolkning, dessuten ikke minst sysselsettings politikk. Jeg tror at de fleste pasientene, etter en elektiv operasjon, vil trives best i et moderne lokalsykehus - nærmere de pårørende.

Sløsing - og konflikter
Et ytterligere argument er at «blandadrops» ikke smaker godt i medisinen - altså sykehus med både ø-hjelp og elektiv behandling under samme tak - slik de fleste offentlige sykehus er i dag.

Min erfaring er at det stadig blir alvorlige konflikter av å blande, spesielt på operasjonsstuene. Der må elektive operasjoner enten utsettes eller avlyses, eller «lett» ø-hjelp blir liggende i kø alt for lenge.
Lårhalsbrudd er et typisk eksempel. Man prøver å løse det ved å ha egne team og stuer for hver gruppe, men økonomien tvinger oss til å ha lite å gå på. Derfor vil man i praksis stadig måtte fravike det ideelle eller planlagte. Ikke bare blir pasienter og ansatte frustrerte, men et blandet sykehus blir mindre effektivt. Vi sparer ikke helsekroner, men sløser med dem på denne måten.

En unik mulighet
«Oslo Universitetssykehus» er per 1. januar 2010 et sykehus bestående av Aker - Ullevål - Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Det gjelder nå å se den spredte bebyggelsen ikke bare som et problem, men som en unik mulighet til å realisere en todeling av ø-hjelp og elektiv behandling. Vi har med andre ord en mulighet til å løse de forannevnte dilemmaer - og samtidig unngå den politiske konflikten det er å «nedlegge» et sykehus. For hvis man for eksempel omgjør Aker til et elektivt sykehus, er det langt fra å nedlegge.

Eksempler på en unødig og uheldig sentralisering fra nær forhistorie er Stensby og Ski sykehus. Stensby fungerte helt utmerket som elektivt sykehus med team fra Ahus (tidligere SIA), helt til dragsuget og alle vanskene med det nye Ahus «tok rotta på» Stensby. Ski fungerer i dag som et bra dagkirurgisk elektivt sykehus for Aker. Men det er bestemt at Follo med Ski skal under Ahus, og da ender det nok snart under jorda, som Stensby.

Et babelsk blikk
I dag står vi overfor «nedleggelsen av Aker Sykehus» og Dolva-utvalget, som vil sentralisere «Storby lokalsykehuset» til Ullevål. De har i sine holdninger sett seg blinde på nødvendigheten av å sentralisere, uten å ta hensyn til den todelte muligheten som jeg har forklart foran. De har et babelsk blikk.

Sverige gjorde samme feilen for et tiår siden, men er nå på full retrett. Dette har ikke norske sykehusplanleggere oppdaget. Fagfolk, spesielt leger og sykepleiere, har en tendens til ikke å ville flytte på seg før de nedlegges, selv om det er fornuftig for fag og pasient.

Det er så trygt å være der man har vært. Derfor må politikerne inn for å overstyre ekspertveldet.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/09