Et dokumentasjonssamfunn

Dag Coucheron, Psykiater, Nesoddtangen

VI SER DET hele tiden - et dokumentasjonsdelir ved helseinstitusjonene og andre offentlige organer som alvorlig hemmer institusjonens egentlige oppgaver. Pasientene (og elevene, hvis det er skolen det er snakk om) forsvinner bak en stabel av dokumenter.

I stedet dynges helsearbeiderne ned av en rapporteringsplikt som ikke bare reiser alvorlige effektivitetsproblem, men også nødvendiggjør en mengde kontrollører av all dokumentasjonen. 

Vilkårlig diagnosesetting
La meg ta et eksempel: Det siste året har jeg, som privatpraktiserende psykiater, vært nødt til å gå gjennom flere hundre sider av journaler fra pasienter som mener seg både feildiagnostisert og feilbehandlet innenfor det psykiske helsevernet. Tålmodig har jeg bladd meg gjennom side etter side for å kunne få rede på følgende to spørsmål: 1) Hva bygger diagnosene på? og 2) Hvilken behandling har vært gitt, og har denne vært adekvat?

Hva har jeg funnet? Vilkårlig diagnosesetting bygget på kortvarig, overfladisk kontakt med pasienten.  Feilbehandling - fordi medisineringen har bygget utelukkende på diagnosen. Samarbeid med pasienten har ofte vært fraværende.

Plassert i en kategori
Eksempelet her er (med omskrivninger) fra en pasientjournal: «Pasienten ble funnet av politiet på stranden klokken ett på natten i ferd med å ta et bad i midten av oktober. Man antok at hun var i ferd med å ta sitt eget liv. Hun var svært negativ overfor politiet og nektet å være med på stasjonen for at politiet kunne danne seg et bedre bilde av situasjonen og la henne undersøke av lege. Hun fulgte riktig nok frivillig med en stund bort til den ventende politibilen, men stakk så plutselig av.

Vakthavende polititjenestekvinne reagerte umiddelbart og kvinnen ble raskt innhentet. Det oppsto imidlertid uro i denne forbindelse og det ble nødvendig å sette på henne håndjern. Over dette ble hun meget oppbrakt. På stasjonen ble hun undersøkt av vakthavende lege, som etter kort tid konkluderte med at hun nok var manisk».

Slik ble denne «pasienten» plassert i kategorien «psykisk syk», lidende av en «alvorlig sinnslidelse», medisinert i henhold til diagnosen «bipolar affektiv lidelse» og neddopet gjennom flere år.

Skjebnen var bestemt
Kvinnens skjebne var bestemt. Protesterte hun, ble dette ansett som en klar indikasjon på at hun jo var syk, medisindosene ble økt og pasienten ble etter hvert mer samarbeidsvillig, det vil si sløvere.
Så ble hun skrevet ut og sluttet med medisinene, fikk klare abstinenssymptomer og protesterte overfor helsevesenets behandling av henne. Så ble hun innhentet av psykiatrien igjen og satt på tunge medisiner som gjorde henne medgjørlig og samarbeidsvillig. Barna hennes ble tatt fra henne og barnevernet omplasserte ungene på fire ulike barnevernsinstitusjoner, skilt som hun var.

Dessuten hadde to av dem fedre som kom fra land svært langt borte. Noen anmerkninger tidligere forelå ikke som tydet på omsorgssvikt. Resten av journalen på flere hundre sider er preget av en stadig understreking av at hennes adferd skyltes hennes grunnsykdom samt adskillige konkrete beskrivelser av diverse handleturer, samtaler på røykerommet - i tillegg til et uttall brev mellom henne og diverse myndigheter, som alle sammen endte negativt for pasienten.

Ingen tar feil
Historien er ikke slutt ennå, men krever en voldsom innsats av pasienten selv, hennes pårørende og støtteapparatet for øvrig. Dette fordi sykehuset, det offentlige helsevesenet, aldri tar feil. Politiet tar ikke feil. Barnevernet tar heller aldri feil og det offentlige er til å stole på. Staten har alltid rett. Alltid. Overalt. Slik oppfatter mange pasienter sin virkelighet. Men rettsvesenet da? Bare de færreste har råd og krefter til å gå til sak mot Staten. De gir opp.

Et angiverland?
Men hva med journalen? Hvem skal lese alle disse ofte intetsigende journalnotatene, vurdere dem og sette kjøttstemplet på dem? Jo, en stab av saksbehandlere som aldri ser en pasient og ikke har greie på psykiatri, og der man selvsagt kan forvente at de færreste av kontrollørene orker å lese seg gjennom alle disse banale oppramsingene av trivialiteter uten verdi for noen.

Det virker faktisk som om kontrollørene ansettes av et statsapparat som har til hensikt å kontrollere at alt går riktig for seg i «verdens beste land å leve i». ( Måleparameterne var helse, utdanning, inntekt. I sannhet et fullgodt mål på lykken av å leve i et samfunn).

Er vi på full fart mot ikke bare dokumentasjonssamfunnet, men også i dets kjølvann - angiverlandet?

Vi vet alle hva slikt kan føre til.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/09