Sykehusene er ofte ikke svaret ved psykiske helseplager

Det er flott når Dagens Medisin retter fokus på alle som trenger hjelp med psykiske helseplager. Og det er selvsagt uakseptabelt at tre av ti som søker hjelp ikke får dette, slik de har påpekt i flere oppslag i det siste. Jeg vil likevel advare mot å lete etter løsninger der nesten alle helsedebatter ender opp; i sykehusene.
Det ville være en grov avsporing å hevde at løsningen ligger i at spesialisthelsetjenesten skal ta seg av alle fastlegen mener trenger psykisk helsehjelp. Vi vet at ca. 10 prosent av de som oppsøker fastlegene gjør dette på grunn av psykiske plager. Dette betyr at psykiske helseplager er den hyppigste plagen fastlegene forholder seg til hver dag. Mange av de fastlegen møter har plager som kan klassifiseres som milde til moderate. Og for disse lidelsene anbefaler de faglig baserte veilederne samtalebehandling før medisiner.

I psykisk helsevern i sykehusene har de en prioriteringsveileder som slår fast at mange av disse menneskene med plager ikke skal dit. Vurderingen av dette gjøres av en spesialist som gjennomgår alle henvisningene. Har ikke fastlegen skrevet en henvisning som vurderes å beskrive en alvorlig nok tilstand skal de ikke gis rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. Slik er loven.

Sykehusenes psykiske helsevern er dimensjonert for å nå fem prosent av befolkningen. Slår man sammen den andelen av befolkningen som har alvorlige depresjon, alvorlig angst, psykoselidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser m.m., samt alvorlig rusavhengighet, og komplekse kombinasjoner av disse lidelsene, har vi nådd fem prosent allerede. Disse tjenestene opptar over 80 prosent av ressursene til psykisk helse i Norge.

Har du andre plager enn dette, eller de ikke er så alvorlige at de faller inn under spesialisthelsetjenestens prioritering, skal du altså ikke dit.

Det betyr ikke at vi skal ta mildere plager på mindre på alvor. Og vi skal gi hjelp. Men løsningen må ligge lokalt, i tverrfaglige lavterskeltilbud i kommunen som jobber helsefremmende, forebyggende og tilbyr tidlig og rask hjelp – før folk blir så dårlig at de trenger spesialisthelsetjenester.

Da vi hadde ti år med opptrappingsplan fra 1998-2008 ble denne typen tilbud ikke bygget opp på samme måte som spesialisthelsetjenesten. Innen psykisk helse satt vi da igjen med en veldig mye bedre tjeneste som skulle hjelpe de alvorligst lidende, men man måtte fortsatt bli skikkelig dårlig før noe hjelp var tilgjengelig.

Heldigvis har politikerne skjønt at dette ikke er en bærekraftig organisering av psykisk helsehjelp. Samhandlingsreformen pekte ut helsefremming, forebygging og tidlig hjelp som den eneste farbare vei for å holde helseutgiftene på et nivå som samfunnet kunne tåle i fremtiden.

Nå ser vi at lavterskeltilbud utvikles i mange kommuner. Og det er dette fokuset vi må ha; både for at de med milde til moderate helseplager skal få hjelp før de bli alvorlige, og for at spesialisthelsetjenesten skal kunne ha fokus på det de er ment å være, et tilbud til de med de alvorligste lidelsene.

Jeg håper at alle politikerne i valget 2017 beholder dette fokuset, og unngår instinktene til svare at alle utfordringer i sykehusene må løses i sykehusene.